Hva er betydning av norsk landbruk og matsikkerhet?

Det har den siste tiden vært debattert mye rundt norsk landbrukspolitikk, prissetting og tilskuddsordninger. Det fremkommer at det er stor mangel på kunnskap blant befolkningen hva gjelder norsk landbruk og rammebetingelser som gjelder for næringen. På bakgrunn av dette er det derfor et tydelig behov for oppklaring og informasjonsdeling til det norske folk.
Det er delte meninger om bruken av statlige midler til landbruket, men vet man faktisk hvordan midlene fordeles ?
Landbruksnæringen i Norge er politisk styrt. Helt siden 1950 har det blitt ført forhandlinger mellom staten og jordbruket om priser på landbruksprodukter og andre forhold som regulerer næringen. Vekslende regjeringer og endringer i samfunnsforholdene har gitt endringer i målsetningene for norsk landbruk. Midt på 70 –tallet gjorde Stortinget det såkalte opptrappingsvedtaket som hadde til hensikt å gjøre bønder og industriarbeidere økonomisk og sosialt likeverdige, et vedtak som hadde stor aksept i et samfunn i vekst og sterk utvikling som følge av at Norge nå var blitt en oljenasjon. Men vedtaket førte etter hvert til overproduksjon, og overføringene til landbruket som hadde økt betydelig, ble utover 90 – tallet kuttet ned.
I stortingsproposisjon nr 8 (1992 – 1993) la man fortsatt vekt på at landbruket skulle spille en viktig rolle i distriktspolitikk og sysselsetning i hele landet og matvaresikkerhet. I politikken de siste 10 – 15 årene har man mer og mer gått bort fra disse målene. Landbruket er i dag en næring i sterk endring, ettersom det foregår en voldsom strukturrasjonalisering. For næringen selv har denne utviklingen betydd stor avskalling, og for mange aktive gårdbrukere er svak økonomi og usikre framtidsutsikter en stor bekymring.
Utgiftene i det norske stasbudsjettet er for 2011 på ca 925 milliarder kroner. Av dette brukes 13,1 milliarder, altså mindre enn 1,5 % til produksjons- og pristilskudd i landbruket. Til sammenligning utgjorde overføringene til landbruket 6,8 % i 1980 og 2,2 % i 2002. Disse pengene bidrar til at det kan drives landbruk over hele landet, og ikke bare i de beste og mest sentrale jordbruksområdene våre. På den måten er landbrukspolitikk også distriktspolitikk. Overføringen til landbruket skal dekke en rekke fagområder fra råvareproduksjon innen jordbruk og fiske, skogbruk, kulturlandskap, bygdeutviklingsmidler, en rekke utviklingsprosjekt for distrikts-Norge, Inn på Tunet (grønn omsorg), miljø-/klimatiltak til FoU og velferdstiltak. Det er altså en rekke områder bevillingene skal dekke som er sentrale for å opprettholde norsk matproduksjon og liv i distriktene.
I dagens Norge er vi avhengige av å importere store mengder mat, og med verdens klimautfordringer kan man spørre seg hvor enkelt dette vil være i fremtiden. Sist år har det kommet flere eksempler på at enkelte land innfører eksportforbud på råvarer for å sikre mat til egen befolkning. Hva hjelper det da å ha penger til å kjøpe mat dersom det ikke er mat å kjøpe?

Mange forbrukere klager over at maten er dyr i Norge. Er den egentlig det? Bonden får i dag ca kr 2,30 per kg for mathvete. I butikken koster et brød gjerne 25 – 30 kroner, noe som gir en kilopris for brød på rundt en 50 – lapp. Melk gir en inntekt på rundt kr 4,25 per liter. Butikkprisen ligger på ca kr 14. Disse eksemplene illustrerer at det er mange ledd som virker svært fordyrende på maten. Norge er et høykostland og vi er en av verdens rikeste nasjoner, der veldig mange grupper i samfunnet har det svært godt, men vi har aldri brukt mindre penger på mat sett i prosent av inntekt.
I alle bransjer er det urovekkende når rekrutteringen stopper opp; gjennomsnittsalderen på bønder i Norge er nå 51 år. Det er et alvorlig symptom på at noe er galt i næringa! Forklaringa er enkel: Det er for dårlig betalt å være bonde. I 2010 var gjennomsnitts arbeidsvederlag for norske bønder ca kr 210.000, eller 112 kr/time (1 årsverk i landbruket = 1875 timer). Det er to kroner mer enn hva Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) mener er akseptabel lønn for ungdom i sommerjobb. Dette er bekymringsfylt med tanke på å produsere mat til egen befolkning. Hvordan skal denne situasjonen kunne endres?
I det kalde fjord-, fjell- og skoglandet Norge skulle det være bortimot naturstridig å dyrke mat. Men fra naturens side bidrar Golfstrømmen til å gi landet vårt et temperert klima, i motsetning til arealer på samme breddegrad andre steder på kloden. Norge har ikke mer enn snaut 3 % dyrket mark, ca 10 000 km2 , på størrelse med Hardangervidda. Til sammenligning er over 50 % av Danmark jordbruksland! I verden i dag har vi nok mat, men på grunn av det store fordelingsproblemet er det mange sulter. Prognosene tilsier at befolkningen kommer til å øke dramatisk de neste ti – årene, og passere 9 milliarder i 2050. Dette tilsier at det er behov for betydelig mye mer mat enn vi produserer i dag. For å mette så mange folk må man øke jordbruksarealene, stoppe nedbyggingen av dyrka mark og i tillegg intensivere produksjonen. Som om ikke det er nok vil kravene til kvalitet og miljøhensyn øke ytterligere. Det er et tankekors at nordmenn og norske myndigheter ikke ser ut til å ta inn over seg dette alvoret. Selv om politiske målsetninger sier at jordvernet skal øke, så forsvinner 20.000 dekar dyrka mark i Norge, tilsvarer 3350 fotballbaner.
Beredskapslager av korn ble avskaffet i Norge i 2003 og selvforsyningsgraden er i Norge i dag drøye 50 %. Da er det illevarslende at kornprisen stadig når nye høyder på verdensmarkedet, forårsaket av blant annet ekstremvær som ødelegger avlinger over hele kloden, og høye oljepriser som sammen med økt etterspørsel etter mat minsker verdens kornlagre.
Norske politikere og norsk befolkning må nå se alvoret av verdensmatvaresituasjon og legge til rette for at vi kan ha et levedyktig norsk landbruk slik at vi sikrer norsk matsikkerhet. Det er ikke nødvendigvis noen selvfølge at den oppvoksende generasjon vil kunne bruke like lite av sin inntekt til mat og at det kun er penger som styrer matmarkedet. Vi må verne om våre ressurser slik av våre barn også kan gå en god fremtid i møte med et levedyktig land som kan opprettholde sin posisjon i verdenssammmenheng.

Eivind Mehl
Kjersti R.Omsted

Vist 589 ganger. Følges av 1 person.

Kommentarer

Bevar Geitosten.
Det å produsere geitmelk er en arbeidskrevende aktivitet. Rekruteringen i næringen er liten. Arbeidet utføres idag mye av arbeidene “Pensjonister”. Faren for at det ikke er nok Geit melk til Geitost er tilstede. La produsentene få betalt for det arbeidet de gjør , hvis ikke er det ikke noen ny generasjon geitebønder til å ta over for dagens slitere. Og hva skal vi da ha på knekkebrødet ?

Hei.
Bra. Matjorda vi har her i Norge må vi verne om og bruke den til matproduksjon. Det å forvalte grunnleggende verdier som er arvet, og levere videre til etterkommerne er noe som skaper en nasjon. Et land som ikke er selvforsynt med mat, er et svakt land. Norge er blitt et dyrt land å produsere i, dette gjelder også mat. Men det er ikke bøndenes skyld. Jeg mener det er et fellesansvar å sørge for at bøndenes arbeid blir verdsatt. Bla. ved å gi dem riktig lønn etter innsats. Det har vi råd til, og bør prioritere. Dessuten kan vi ha bedre kontroll på hva vi eter når det er “heimlaga”.

Jan Børli

- positivt at disse tankene om norsk landbruk og landbrukspolitikk løftes fram. Noen av argumentene – bl.a om mathvete mener jeg er positivt galt. Norskprodusert hvete er etter hva jeg kjenner til uegnet til brødbaking og går helst til dyrefor. At selvforsyningsgraden i landet er 50% var nytt for meg, men om det er riktig desto bedre.
For meg er 2 ting viktig; nødvendighet og lønnsomhet. At Norge trenger “landbruk” er det ikke mange som stusser over lenger. Forbi er tiden da danske bønder mente at vi i Norge like godt kunne slutte med vårt landbruk og la Danmark sørge for maten. I andre deler av kloden har matsituasjonen gått fra ille til verre. Prisen på såkalt basis – råvarer har steget med opp mot 200% og blitt uoppnålig for den fattige delen ev befolkningene. Norges import av brødhvete kan kanskje i framtiden bli usikker både med hensyn til pris og levering. Dette vil kreve omlegging av landbruket slik det ble gjort under de to siste krigene. Enda flere momenter er betryggende sikkerhet mht kvalitet og sunnhet. Under forrige EU kampanje husker jeg at konsumenter i Mellomeuropa ønsket levranser av f.eks grønnsaker fra Norge på grunn av relativ lav forurensing.
Deler av Norge er iferd med å gro igjen og uten at dyr i større mengde får beite ned vegetasjonen vil deler av landet bli “reine urskogen”.
Om lønnsomheten ikke bedres i jordbruk, skogbruk(?) og fiske, blir det få att som vil fortsette. Jeg er klar over at produsentene av mat får en forholdvis liten andel av totalkostnaden for den maten de produserer, og for stor andel havner hos grosistleddet. Om det er de 4 store som har fått lov til å vokse på bekostning av et friere marked eller det er for få produsenter som også på grunn av merkerlig sentraliseringspålegg – ikke får være eget salgsledd, veit jeg ikke. I andre deler av Europa er salg direkte fra produsent vanlig. På mange vis tror jeg at framtida vil være gunstig for de norske produsentene av mat, enten det er på land eller sjø.

Annonse