Tidligere LO-leder Gerd Liv Valla kom med en kraftig kritikk av arbeidsmetodene de sakkyndige benyttet i Fougner-rapporten – rapporten som felte Valla som LO-leder i 2007. Hun kritiserte spesielt bruken av anonyme kilder, anonyme tipstelefoner, udokumenterte påstander mv – som ble brukt som ”sannhetsvitner” av de sakkyndige i Fougner-rapportens konklusjoner.
Underforstått – Valla mente at de sakkyndige i Fougner-utvalget har opptrådt uredelig!

Slike uredelige arbeidsmetoder går på rettssikkerheten løs – og er uverdig i en demokratisk rettsstat! Dessverre er ikke Fougner-utvalgets arbeidsmetode et unntak – arbeidsmetodene er en del av en etablert praksis
Gerd Liv Valla fortjener all ros og anerkjennelse for at hun så klart og tydelig poengterte Fougner-utvalgets arbeidsmetoder før hun gikk av som LO-leder! Det kan bidra til at bruk av sakkyndig-utvalg kommer inn på et mer riktig spor.

Sakkyndige lever i en etablert (u)kultur
Som tidligere initiativtaker til dannelsen av Foreningen 2 Foreldre (F2F), og leder av samme forening, kom jeg over veldig mange sakkyndige rapporter brukt i barneverns- og barnefordelingssaker. Man kunne raskt avdekke at veldig mange uredelige arbeidsmetoder ble benyttet, helt i tråd med Gerd Liv Vallas beskrivelse.
Jeg har hele tiden hevdet at sakkyndige drives av, og tilpasser seg, et ønsket mål på oppdrag fra oppdragsgiver. Kort sagt, de skriver det de blir betalt for å skrive, og vi opplever at dommere/ sakkyndige ofte sitter ”på alle sider av bordet”! For sakkyndige handler et slikt oppdrag trolig mye om å tekke oppdragsgiver i den hensikt å få nye godt betalte oppdrag senere av samme oppdragsgiver er min påstand (og noen sakkyndige viser seg å bli hyppig brukt).

Når sakkyndige benytter anonyme kilder, anonyme tipstelefoner, udokumenterte påstander mv for å fremskaffe en ”sakkyndig rapport”, utsagn som senere tjener som en del av bevismaterialet i sak, så kommer det ut mye rart og uforståelig i andre enden. Sakkyndige har altfor lenge fått leve i sin egen (u)kultur hvor det er blitt stilt få eller ingen krav til kvalitetssikring av opplysninger, eller at det blir stilt spørsmålstegn ved hvilke arbeidsmetoder som anvendes.

Man skal være forsiktig med å dra inn personer som har utført så avskyelige handlinger som Anders Behring Breivik, men Breivik hadde følgende kommentar til rapporten som Psykiater Torgeir Husby og Synne Sørheim hadde skrevet om ham – at ”80 % av samtalene i rapporten ikke har funnet sted”. Det kan godt hende at den påstanden er rett, fordi dette er et generelt bilde som personer som har vært involvert i barneverns- og barnefordelingssaker kjenner seg igjen i.

Mangler retningslinjer
I Norge har man aldri hatt noen etiske retningslinjer, og/ eller krav til dokumentasjon og henvisninger til for hvordan sakkyndige skal utøve sitt arbeide. Heller ikke er det utviklet metoder for hvordan man eventuelt skal kunne etterprøve de sakkyndiges konklusjoner. Arnold Juklerød-saken er et godt eksempel på hvor galt det kan gå i mangel av instrukser for ivaretakelse av rettssikkerheten!
Sakkyndig-arbeid i Norge har vært basert på et system at når man er ”rettsoppnevnt” sakkyndig, eller sakkyndig utnevnt sakkyndig av personer med juridisk kompetanse, så er rettsikkerheten godt nok ivaretatt. Slik er ikke verden – og det har Fougner-utvalget i Yssen/Valla-saken til overmål demonstrert.

Dommere og sakkyndige beskytter hverandre?
Jan Fougner, som ledet Fougner-utvalget valgte å ta med seg en lagrettedommer i utvalget (Nils Erik Lie). Det viser et eksempel på hvor nære båndene er mellom utøvende rett (domstolene) og de som skal være forsvarere i retten.

Kan det være at dommere og sakkyndige ”beskytter” hverandre? I en rettssak, hvor det ble anvendt en uredelig sakkyndig-rapport, ble retten spurt om de kunne anerkjenne konklusjoner en sakkyndig-rapport hvor det kunne dokumenteres feil på feil? Da svarte dommeren at eg har ikke kompetanse til å imøtegå de sakkyndige”. Det viste seg at den samme sakkyndigrapporten var en del av domskonklusjonen. Tilsvarende ble de sakkyndige og sakkyndig-rapporten spurt om hvilket juridisk grunnlag de kunne anvende feil konklusjoner/ påstander og arbeidsmetoder. Da svarte de sakkyndige at, med å si noe slikt som ”at vi har ikke juridisk kompetanse til å vurdere om arbeidsmetodene var feil eller riktige”. Dette er et eksempel på hvorfor jeg mener at det er grunnlagt for å påstå dommere og sakkyndige ofte beskytter hverandre.

Som en avslutning på sakkyndig-rapporter, skriver de sakkyndige ofte en påstand – for å beskytte sakkyndigerklæringen noe slikt som at; NN lider av paranoide trekk, eller ikke evner å motta kritiske signaler eller lignende. Det setter ”offeret” i en håpløs situasjon, for dersom vedkommende protesterer – så viser det at den sakkyndige kan ha rett. Tier man om påstanden – så aksepterer man påstanden.

Saken er at det ligger mye penger i sakkyndigarbeid, og de skriver timer omtrent døgnet rundt når de har oppdrag virker det til!!!!!

Legeforeningens etikkråd har talt
I Yssen/ Valla-saken ble psykiaterne Lars Weisæth og Odd Hellesøy benyttet i Fougner-utvalget. Legeforeningens etikkråd har valgt å se på arbeidsmetodene til psykiaterne Lars Weisæth og Odd Hellesøy etter anmodning Fra Gerd Liv Valla.
Her skrivet etikkrådets leder, Trond Markestad om Lars Weisæth og Odd Hellesøy, som en konklusjon – at; ”Deres handlemåte og mangel på åpenhet rører ved menneskerettsprinsippene, og prinsippene om å ivareta menneskers integritet og vise barmhjertighet, omsorg og respekt”.

Det er vel knapt noen ord som har rørt mitt hjerte så sterkt på lenge som når jeg leste Trond Markestads merknad her, fordi det så til de grader griper inn i den forståelsen jeg oppfatter som beskrivende for sakkyndiges arbeidsmetoder – i hvert fall i barneverns- og barnefordelingssaker (som jeg kjenner godt til).

Uttalelsen til Trond Markestad ble enda mer gledelig, når Legeforeningens etikkråd slår fast/ konkluderer med at ”oppdraget som Lars Weisæth og Odd Hellesøy fikk av Fougner-utvalget, må komme inn under legenes etiske regelverk”. Det åpner for;
- At myndighetene må ta ansvar for å få på plass et etisk regelverk på hvilke arbeidsmetoder sakkyndige skal jobbe etter.
- Konklusjonen kan sette en stopper for de meget sterke og uheldige psykiske belastningene – som også kan utløse fysiske konsekvenser – som mange utsettes for av sakkyndiges ofte uredelig/ uriktige beskyldninger. Beskyldninger som i verste fall justismord og/ eller at noen faktisk begår selvmord. Det å bli utsatt for justismord, er noen må leve med hele resten av livet.

Legeforeningens etikkråd konklusjon er modig – men veldig riktig – sett ut fra et rettssikkerhetsperspektiv! Det kan sette en stopper for det ”frimureriet” som jeg mener pågår mellom mange dommere, advokater, psykiatere og psykologer.

Kritikk av arbeidsmetode
Jf Aftenposten 23.12.2011, får Lars Weisæth og Odd Hellesøy kritikk for at de overhode utførte undersøkelsen av Valla og Yssen i striden som raste, for måten de lot seg bruke av Fougner-utvalget og for at deres personlighetsbeskrivelser ligger nær psykiatriske diagnoser. Lars Weisæth og Odd Hellesøy slo blant annet fast at Valla manglet empati og var preget av underliggende utrygghet som en påstand.

Hvordan kan det være mulig at psykiaterne Lars Weisæth og Odd Hellesøy kan ha troverdighet igjen etter dette? Og hvor har lagrettedommer Nils Erik Lie vært hen i dette bildet?

Og sist – men ikke minst – hva slags egenskaper og telepatiske evner tror disse sakkyndige at de er i besittelse av? Seriøse psykiatere/ psykologer sier at å det å observere en person med tanke på å gi et riktig bilde/ diagnose tar måneder med observasjon. Enkelte sakkyndige finner det tilstrekkelig med en 15 minutters telefonsamtale, og uten å observere far og barn sammen som tilstrekkelig for å konkludere med at en far er uskikket til å ha samvær med sitt eget barn. Det viser hvor useriøse mange av disse såkalte ”sakkyndige” være.

Dette fortjente Gerd Liv Valla!
Jeg er veldig glad på Gerd Liv Valla sine vegne at hun får denne oppreisningen av Legeforeningens etikkråd! Det fortjener hun etter all den ukritiske medieomtalen som hun fikk mot seg vinter/ våren 2007, og de konsekvensene den useriøse Fougner-rapporten fikk for henne.

Konklusjonen fra Legeforeningens etikkråd slår etter mitt syn grundig fast det uheldige ved bruk av forsvarsadvokater, dommere og sakkyndige ”på alle sider av bordet”, og at dette samrøre ingen måte er noen garanti for rettssikkerheten!

Konklusjonen fra Legeforeningens etikkråd viser også det uheldige i at Yssen/ Valla-saken ikke kom opp for domstolene, slik den burde.
Men rådets konklusjon forsterker bare de påstandene om at jussen ikke holdt mål i Ingunn Yssens anklager mot Gerd Liv Valla, derfor kom det ikke til noen rettssak/ erstatningssak. Det forsterker også påstandene om at Ingunn Yssens oppsigelsesbrev, hadde helt andre motiver enn at ”Ingunn Yssen ble mobbet”. Et oppsigelsesbrev som det hevdes at VG hjalp Ingunn Yssen med å skrive.

Så har jeg registrert kommentarer – om at enkelte personer kan ha sterke meninger både for og imot Gerd Liv Valla som person. Det må de ha lov til, slik fungerer et demokrati på godt og vondt. Men mitt hovedpoeng er at dette/ denne saken handler om allmenn rettssikkerhet i Norge og hvordan den skal ivaretas. Og den gjelder alle. Objektiv rettssikkerhet må alle være med på å sikre på best mulig måte! VGs ensidige kampanje mot Gerd Liv Valla, bringer Norge i feil retning hva angår rettssikkerhet. Ingen vet hvem som kan bli rammet uredelig juridisk neste gang!

Hva er det igjen av den saken Ingunn Yssen rettet mot Gerd Liv Valla nå? Slik jeg ser det – ingenting