Markedsliberalistenes gave til unge på boligmarkedet

Dagbladet 14.12.2011 presenterer en oversikt over hva slags utvikling boligmarkedet og lønnsnivået som kan ventes de 3 nærmeste årene, basert på tallmateriale fra Statistisk sentralbyrå. Artikkelen slår fast at ”pengefesten kan vare i minst tre år til”. Prognosene forteller at lønnsnivået vil stige med 12 %, men boligprisene vil stige med hele 17 %. Det er markedsliberalistenes gave til de unge og andre som skal inn på boligmarkedet.

Det betyr at en person med ei lønn på kr 400 000 pr år, kan forvente å få ei lønn på om lag kr 448 000.- i 2014/ 2015, dvs en lønnsstigning på ca kr 48 000.-

En trygdet, tilsvarende minstepensjonist, har for tiden en trygd på kr. 157 639.- pr år. Vedkommende kan forvente seg en trygd på ca kr 176 555.- i 2014/ 2015, dvs en trygdestigning på kr 18 916.-

EU og høyrepartiene (Fremskrittspartiet/ Høyre/ Kristelig folkeparti/ Venstre) har akseptert sosial dumping som virkemeiddel i utøvelsen av markedsliberalismen, og EU vil nå gå inn for å lovfeste en rett til sosial dumping og nedprioritering av arbeidsmiljøet – noe som kan få følger for Norge gjennom EØS-avtalen (Jf http://www.frifagbevegelse.no/arbeidslivet/article5851930.ece).

Arbeidstilsynet avdekket nylig at noen håndverkere fra Lituaen jobbet 210 timer for kr 3 400.-. Dvs en timelønn på kr 16.-. Det vi en årslønn på kr 31 200 (1 950 timer X kr 16.-). Vedkommende kan da forvente seg ei lønn i 2014/ 2015 på kr 35 844.-, dvs en lønnsøkning på kr 3 744.-

Tar vi en person som tjener kr 1 000 000.- pr år, så vil vedkommende i 2014/ 2015 få ei årslønn på ca 1 120 000, dvs en lønnsøkning på kr 120 000.-

(En person med en årsinntekt på kr 1 000 000.- får som regel bonuser, opsjoner, frynsegoder, har økonomi til aksjespekulasjon med gunstig skatt osv osv – tillegg til lønnen. I tillegg krever mange disse rike markedsliberalistene mer skattelettelser, fritak på formueskatt, og slutt på arveavgift).

La oss ta en bolig som i dag koster kr 3 000 000.- i dag. Med en prisøkning på 17 %, så vil den samme boligen koste kr 3 510 000.-

Det betyr at man må ha en årsinntekt på nærmere kr 1 500 000.- for å oppnå en lønnsinntekt for å holde tritt med stigningen i boligprisene.

En rik person vil kunne kjøpe denne boligen uten lån, med samme mulighetene til skaffe egne barn bolig uten lån..

En person med en del midler, vil kunne lån på billigere lånebetingelser enn en person som er lavere bemidlet. Ubemidlede vil trolig ikke få lån i det hele tatt til bolig på ca kr 3 000 000.

Dette er prisen det norske folk må betale for dereguleringen av boligmarkedet som Høyreregjeringen til Kåre Willoch innførte på begynnelsen av 80-tallet – sammen med markedsliberalismen.

Boligmarkedet – herunder utleiemarkedet – styres i dag stort sett av et privat – nærmest monopolmarked – full av grådighet.

(Oppdaget nylig at ved salg av boliger, beregner enkelte banker seg opp til 2,75 % provisjon. Dvs for en bolig på kr 3 000 000.-, så beregner hele kr 82 500.- i gebyr. Dette er også med på å drive boligprisene oppover).

I Norge er situasjonen den at unge blir boende lengre hjemme hos foreldrene enn tidligere, og dessverre er situasjonen den at vi har mer enn 6 000 bostedsløse, et tall som øker.

Ovennevnte gir et bilde av Norge. Norge fremstilles som et land hvor forskjellene er små målt mot andre land. Da kan man tenke seg hvor vanskelig mange arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets trygde- og stønadsordninger har det i andre land.

I Norge har vi heldigvis et sterkt LO, som så langt har greid å bremse på de verste utslagene av markedsliberalismen. Dessverre er det slik at hele 47,1 % av arbeidstakere i Norge fortsatt er uorganiserte – dvs er gratispassasjerer i forhold til som fagbevegelsen har oppnådd – først og fremst gjennom politisk samarbeid – først og fremst med de rød-grønne (Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet), og det faglig politiske samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet. Hvor også partiet Rødt er en viktig bidragsyter på politiske saker.

Det er i hvert fall en ting som vi vet, dokumentert i partipolitiske program, og erfaringer fra 2001 – 2005 (Bondevik II-regjeringen – Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti, med Fremskrittspartiet som garantist), og i flere borgerlig styrte kommuner, at partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre – vil ha mer marked, mer EU-politikk, og mer sosial dumping, samt mer fagforeningsknusing. Så vidt jeg kan, er det bare personer som tjener mer enn kr 1 500 000.- pr år, og som ønsker mer markedsliberalisme, som har fordeler av å stemme på partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre!

Den gaven markedsliberalistene har skapt for unge boligssøkende og andre, forteller hvilken økonomisk boble vår finanspolitikk hviler på.

Politikerne må sette i gang en massiv sosial boligbygging, slik at boligprisene går betraktelig ned! Ikke minst er det viktig i tider hvor rentene er lave og det er forholdsvis enkelt å få lån. Det er en fare for mange låner over evne. Stiger rentene igjen, så er min spådom at mange vil få store problemer!

I en artikkel i Fri fagbevegelse (http://www.frifagbevegelse.no/arbeidslivet/article5851930.ece) fremgår følgende tekst; sitat;

Vil ofre arbeidsmiljøet for å skape vekst
EU-kommisjonen vil styrke vekstevnen hos små og mellomstore bedrifter – ved å unnta dem fra store deler av regelverket om arbeidsmiljø og sosial dumping. Svensk og dansk fagbevegelse er i harnisk.

23. november presenterte EU-kommisjonen sin nye strategi i en rapport som har fått fagbevegelsene i våre naboland til å se rødt.

Poul Erik Skov Christensen, leder for Danmarks største fagforbund, 3F, skriver i et høringsbrev til den danske regjeringen at rapporten må forkastes.

Stort midlere stemt er ikke den danske LO-lederen, Hans Børsting:
– De påtenkte initiativene fra Kommisjonen kan bli totalt ødeleggende for helt nødvendig beskyttelse av de ansatte i små og mellomstore danske bedrifter, skriver han i LOs høringssvar til regjeringen.

Samlet nei-front i Sverige
I Sverige har fagorganisasjonene LO, TCO og Saco gått sammen om en felles høringsuttalelse der de ber om at «regeringen med kraft tillbakeviser kommisjonens ambisjoner».

De tre organisasjonene mener utspillet er særlig alvorlig siden kommisjonen har kunngjort at den har lagt arbeidet med en ny strategiplan for arbeidsmiljøet i skuffen på grunn av den økonomiske krisa.

En av tre regler skal vekk
I rapporten fra 23. november går EU-kommisjonen inne for å fjerne en tredel av alle reguleringer for bedrifter med færre enn 250 ansatte og en omsetning under 375 millioner danske kroner i året.

For såkalte mikrobedrifter, det vil si virksomheter med færre en 10 ansatte om lavere omsetning enn 15 millioner, bør unntake3ne fra regelverket bli enda mer omfattende, mener kommisjonen.

Kan få unntak fra utstasjoneringsdirektivet
Siden det foreløpig bare er snakk om en rapport fra EU-kommisjonen og ikke et konkret forslag til endringer i EUs lovverk, er det uklart hvilke regler små og mellomstore bedrifter vil få unntak fra. Blant eksemplene som er nevnt i rapport er direktivet om ergonomi (bl.a. tunge løft), regelverk om behandling av kreftfarlige stoffer, plikten til å lage skriftlige arbeidsplassvurderinger, sesongarbeiderdirektivet og utstasjoneringsdirektivet.

Dansk LOs nettmagasin Ugebrevet A4 har snakket med flere arbeidsliveksperter som advarer om at dersom rapporten blir fulgt opp i praktisk politikk kan det føre til et todelt arbeidsmarked og mer sosial dumping. De minner også om at det ofte er i de små bedriftene at arbeidsmiljøproblemene er størst.

Ser på arbeidsmiljøet som en byrde
Gunde Odgaard, sekretariatsleder i det danske Bygge- og Anlægskartellet, en samarbeidsorganisasjon for sju fagforbund, er opprørt over EU-kommisjonens vilje til å nedprioritere arbeidsmiljøet:

– Det blir feil når man ser på arbeidsmiljøet som en byrde for bedriftene. Du skal da for helvete ikke se på hvor mye det koster å overholde reglene, men på om folk får kreft, blir skadet eller nedslitt, er hans kommentar.

Ber EU endre kurs
Også Den europeiske faglige samorganisasjonen (DEFS) har reagert kraftig på det siste utspillet fra EU-kommisjonen. På et møte i Krakow i Polen nylig krevde styret i DEFS at EU i stedet setter fart i arbeidet med en ny strategi for arbeidsmiljøet.
Sitat slutt.

Det EU foreslår her, minner meg sterkt om Fremskrittspartiets Carl I Hagen utsagn på slutten av 80-tallet, da han rettet sitt skyts mot norske arbeidstakere. Arbeidsledighetene i Norge var på denne tiden høy, og Norge opplevde sin finanskrise. Fremskrittspartiets Carl I Hagen mente på denne tiden at arbeidstakere måtte begynne å underby hverandre på lønn for å få seg jobb, noe som var et meget stygt angrep på norske arbeidstakere – og særlig mot fagbevegelsen.
Det er grunn til å minne om at Fremskrittspartiet står for den samme politikken i dag!

Heldigvis tok LO grep på begynnelse av 90-tallet, og lanserte solidaritetsalternativet – et spleiselag mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og offentlige myndigheter. Arbeidstakerne å avstå fra høye lønnstillegg mot å få sysselsatt flere – for å få ”hjulene i gang igjen”. Dette målet lykkes Norge med gjennom at det skjedde gjennom en demokratisk beslutningsprosess som de aller fleste støttet opp om. Det er det stikk motsatte av hva som skjer i EU i dag, hvor demokratiet settes fullstendig tilside.

Poenget er; Dette forslaget fra EU (artikkelen sakset fra Fri Fagbevegelse) viser med tydelighet hva markedsliberalisme fører til, det viser med all tydelighet hva høyrepolitikk fører til for arbeidstakere, det viser med all tydelighet at vi trenger en sterk fagbevegelse og engasjerte medlemmer som kan stå imot disse ”samfunnssabotørene” som vil sette arbeidstakere og fagorganiserte mange tiår tilbake i tid.

Det mest bekymringsfulle for Norge, er EØS-avtalen (husmannskontrakten), som kan medføre at Norge må implementere en eventuelt lovfestet rettet til å drive sosial dumping, og forhindre ivaretakelse av arbeidsmiljøet til arbeidstakere – initiert av EU. Et system som spesielt vil ramme arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt.

Den norske regjeringen har vedtatt å avsette 55 milliarder kroner i pengelån til støtte for International Monetary Fund (IMF), eller Det internasjonale pengefondet som betegnelsen er på norsk.

Hovedbegrunnelsen er at i den situasjonen som flere land befinner seg i, med finans- og gjeldskriser, så vil Norge på denne måten bidra til ”å få hjulene i gang” igjen – da det kan ha positive effekter for norsk eksport og dermed norske arbeidsplasser på sikt. Regjeringen sier at dette er lån, med strenge lånebetingelser.

Det er grunn til å berømme regjeringens tankegang om at våre fagforeningskolleger, fattige, trygde- og stønadsberettigede trenger økonomisk hjelp for å komme seg opp av ei politisk og økonomisk hengemyr, og hjelp til å få arbeidsledigheten ned – og for derigjennom å få en styrking av velferdsordningene. Men jeg er meget betenkt når IMF er de som får ansvaret med forvalte de lånene som gis fra den norske stat.

IMF er blitt et politisk høyreparti?
Det hadde vært ønskelige at det International Monetary Fund (IMF) hadde vært politisk nøytral, og at IMF i sine disposisjoner ville opptre solidarisk med de samfunnsgruppene som trenger hjelpen mest. Slik leser jeg ikke IMF i dag!

IMF fremstår i dag mer som et markedsliberalistisk internasjonalt høyreparti – enn som et valutafond. Man har lenge ant det, men det kom tydeligvis for dagen da Hellas kom i et økonomisk uføre. Betingelsene IMF satte ovenfor grekerne for å gi landet lån var knalltøffe i form lånekrav og renter. IMF krever i tillegg salg av offentlige eiendommer og verdier, kutt i pensjoner og stønader, og kutt i arbeidstakeres lønninger – spesielt ovenfor offentlig ansatte. Dette er velkjent høyrepolitikk – verken mer eller mindre! Det viser at IMF er blitt et rent internasjonalt høyreparti.

Det jeg opplever at IMF gjør med sin politikk, er å forsøke å redde bankene og euroen! Dvs å redde finanselitens verdier. At enkelte av disse landene med gjeldsproblemer sliter med arbeidsledighet med opp mot 20 %/ 40 % for ungdom – synes å være et ”ikke-tema”.

Det verste IMF bidrar til, er at beslutninger om velferdskutt, lønnskutt, stønads- og pensjonskutt, salg av offentlige eiendommer og verdier osv,skjer over hode på velgerne og folket. Demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser har tapt, herunder innsettelse av nye statsledere. Da kan det bare gå en vei er min spådom – dvs det går feil vei!

Hva Hellas trenger
Det Hellas og andre land trenger er det motsatte av de kravene IMF detter. De trenger økte offentlige inntekter – offentlige eiendommer og verdier kan være et viktig bidrag til økte offentlige inntekter. Befolkningen og landet trenger økt sysselsetting og økt verdiskapning! For å få til det trenger befolkningen økt kjøpekraft – ikke stagnasjon. Offentlige lønninger må være på nivå med øvrige befolkningen, slik at det offentlig får kompetente medarbeidere for å møte/ løse utfordringene landet har.

En sterk offentlig sektor, og en sterk fagbevegelse, er det som kan bidra til en god samfunnsutvikling – sammen med arbeidsgiverne!

Befolkningen trenger hjelp
I de landene som opplever finans- og gjeldskriser, er det befolkningen som trenger hjelp, ikke finanseliten! Det handler blant annet om å gjenvinne politisk tillit – fra den politiske krisen som råder i dag!

Lær av Island! For 3 år siden satt Island nærmest på bar bakke – takket være markedsliberalistene og deres politikk (”Fremskrittspartipolitikk”) som ødela finansmarkedet og landets utvikling.

Island ble pålagt av EU en beintøff tilbakebetaling av lån som islandske banker hadde tatt opp i utlandet. Islendingene lot seg ikke kue!

Den islandske presidenten trosset markedsliberalistene i Alltinget (om tilbakebetalingspakke med flere EU-land), og tok demokratiske virkemidler i bruk – i form av folkeavstemning. Presidenten lot demokratiet, og folkeviljen styre – det er stikk motsatte av hva som skjer i og IMF (hvor mer og makt overføres til EU-kommisjonen – i praksis til ledere av markedsliberalistiske høyrepartier i EU).

Den islandske presidenten fikk folket med seg, lot bankene ta tapene, trosset markedsliberalistenes råd, og Island har på 3 år vokst seg ut av både den økonomiske og politiske krisen. Slikt står det respekt av!

Er Norges lån på 55 milliarder kroner et lån til fortsatt markedsliberalisme, eller vil det komme befolkningen til hjelp?
Med de økonomiske utsiktene som for tiden råder i EU-landene og USA m.fl, er risikoen ganske stor for at Norges lån på 55 milliarder kroner kan bli nullstilt om noen år. Men regjeringen tankegang, og am noe må gjøres for ”å få hjulene i gang igjen” internasjonalt er hevet over en hver tvil! Sånn sett er tilbudet om lån fra den norske regjeringen veldig bra!

Likevel tror jeg at regjeringen ville ha lykkes i langt sterkere grad, om pengen hadde blitt gitt i form av lån direkte til i et trepartssamarbeid (fagbevegelse/ arbeidsgivere/ offentlige myndighet) i enkelte land – med det formål å få ned arbeidsledigheten og skape nye arbeidsplasser (med LOs solidaritetsalternativ på 90-tallet som modell). Det ville vært en målrettet ytelse i god sosialdemokratisk ånd, og ville trolig kommet befolkningen i de enkelte låntakerland til gode. Erfaringene med IMF er at de er for ensidig opptatt av å redde markedsliberalistisk styrte banker, euroen og finanseliten uten å ta nødvendig hensyn til resten av befolkningen.

Finanseliten har til overmål, gjennom finans- og gjeldskrisene vist at de ikke tar samfunnsansvar – eller viser vilje til det, men i stedet forsøker å forgjelde landene enda mer gjennom mer lån, øking av gjeldstak mv markedsliberalistiske politikere. Skattelettelser og privilegier er viktigere for finanseliten enn nasjonens interesser. (Tea Party-bevegelsen i USA er et godt eksempel på hvordan de jobber – dvs de saboterer et hvert forsøk på utjamningstiltak). USA er det beste eksemplet på det. 1 % av befolkningen eier mer enn de 90 % fattigste – så kaller de ”kommunisme” når de blir bedt om å bidra mer for å få landet ut av den krisen de befinner seg i.

Krav til ytelse av lån
Det viktigste kravet Norge kan stille, er at lånet gis til tiltak som kommer hele befolkningen til gode i låntakerlandene, og med sterke krav om at lånemidlene ikke ensidig bare blir brukt til å redde markedsliberalistisk styrte banker og finanseliten. Videre må det stilles krav om at demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser gjeninnføres i EU-landene i arbeidet med å få EU-landene ut av finans- og gjeldskrisene.

Tidligere LO-leder Gerd Liv Valla kom med en kraftig kritikk av arbeidsmetodene de sakkyndige benyttet i Fougner-rapporten – rapporten som felte Valla som LO-leder i 2007. Hun kritiserte spesielt bruken av anonyme kilder, anonyme tipstelefoner, udokumenterte påstander mv – som ble brukt som ”sannhetsvitner” av de sakkyndige i Fougner-rapportens konklusjoner.
Underforstått – Valla mente at de sakkyndige i Fougner-utvalget har opptrådt uredelig!

Slike uredelige arbeidsmetoder går på rettssikkerheten løs – og er uverdig i en demokratisk rettsstat! Dessverre er ikke Fougner-utvalgets arbeidsmetode et unntak – arbeidsmetodene er en del av en etablert praksis
Gerd Liv Valla fortjener all ros og anerkjennelse for at hun så klart og tydelig poengterte Fougner-utvalgets arbeidsmetoder før hun gikk av som LO-leder! Det kan bidra til at bruk av sakkyndig-utvalg kommer inn på et mer riktig spor.

Sakkyndige lever i en etablert (u)kultur
Som tidligere initiativtaker til dannelsen av Foreningen 2 Foreldre (F2F), og leder av samme forening, kom jeg over veldig mange sakkyndige rapporter brukt i barneverns- og barnefordelingssaker. Man kunne raskt avdekke at veldig mange uredelige arbeidsmetoder ble benyttet, helt i tråd med Gerd Liv Vallas beskrivelse.
Jeg har hele tiden hevdet at sakkyndige drives av, og tilpasser seg, et ønsket mål på oppdrag fra oppdragsgiver. Kort sagt, de skriver det de blir betalt for å skrive, og vi opplever at dommere/ sakkyndige ofte sitter ”på alle sider av bordet”! For sakkyndige handler et slikt oppdrag trolig mye om å tekke oppdragsgiver i den hensikt å få nye godt betalte oppdrag senere av samme oppdragsgiver er min påstand (og noen sakkyndige viser seg å bli hyppig brukt).

Når sakkyndige benytter anonyme kilder, anonyme tipstelefoner, udokumenterte påstander mv for å fremskaffe en ”sakkyndig rapport”, utsagn som senere tjener som en del av bevismaterialet i sak, så kommer det ut mye rart og uforståelig i andre enden. Sakkyndige har altfor lenge fått leve i sin egen (u)kultur hvor det er blitt stilt få eller ingen krav til kvalitetssikring av opplysninger, eller at det blir stilt spørsmålstegn ved hvilke arbeidsmetoder som anvendes.

Man skal være forsiktig med å dra inn personer som har utført så avskyelige handlinger som Anders Behring Breivik, men Breivik hadde følgende kommentar til rapporten som Psykiater Torgeir Husby og Synne Sørheim hadde skrevet om ham – at ”80 % av samtalene i rapporten ikke har funnet sted”. Det kan godt hende at den påstanden er rett, fordi dette er et generelt bilde som personer som har vært involvert i barneverns- og barnefordelingssaker kjenner seg igjen i.

Mangler retningslinjer
I Norge har man aldri hatt noen etiske retningslinjer, og/ eller krav til dokumentasjon og henvisninger til for hvordan sakkyndige skal utøve sitt arbeide. Heller ikke er det utviklet metoder for hvordan man eventuelt skal kunne etterprøve de sakkyndiges konklusjoner. Arnold Juklerød-saken er et godt eksempel på hvor galt det kan gå i mangel av instrukser for ivaretakelse av rettssikkerheten!
Sakkyndig-arbeid i Norge har vært basert på et system at når man er ”rettsoppnevnt” sakkyndig, eller sakkyndig utnevnt sakkyndig av personer med juridisk kompetanse, så er rettsikkerheten godt nok ivaretatt. Slik er ikke verden – og det har Fougner-utvalget i Yssen/Valla-saken til overmål demonstrert.

Dommere og sakkyndige beskytter hverandre?
Jan Fougner, som ledet Fougner-utvalget valgte å ta med seg en lagrettedommer i utvalget (Nils Erik Lie). Det viser et eksempel på hvor nære båndene er mellom utøvende rett (domstolene) og de som skal være forsvarere i retten.

Kan det være at dommere og sakkyndige ”beskytter” hverandre? I en rettssak, hvor det ble anvendt en uredelig sakkyndig-rapport, ble retten spurt om de kunne anerkjenne konklusjoner en sakkyndig-rapport hvor det kunne dokumenteres feil på feil? Da svarte dommeren at eg har ikke kompetanse til å imøtegå de sakkyndige”. Det viste seg at den samme sakkyndigrapporten var en del av domskonklusjonen. Tilsvarende ble de sakkyndige og sakkyndig-rapporten spurt om hvilket juridisk grunnlag de kunne anvende feil konklusjoner/ påstander og arbeidsmetoder. Da svarte de sakkyndige at, med å si noe slikt som ”at vi har ikke juridisk kompetanse til å vurdere om arbeidsmetodene var feil eller riktige”. Dette er et eksempel på hvorfor jeg mener at det er grunnlagt for å påstå dommere og sakkyndige ofte beskytter hverandre.

Som en avslutning på sakkyndig-rapporter, skriver de sakkyndige ofte en påstand – for å beskytte sakkyndigerklæringen noe slikt som at; NN lider av paranoide trekk, eller ikke evner å motta kritiske signaler eller lignende. Det setter ”offeret” i en håpløs situasjon, for dersom vedkommende protesterer – så viser det at den sakkyndige kan ha rett. Tier man om påstanden – så aksepterer man påstanden.

Saken er at det ligger mye penger i sakkyndigarbeid, og de skriver timer omtrent døgnet rundt når de har oppdrag virker det til!!!!!

Legeforeningens etikkråd har talt
I Yssen/ Valla-saken ble psykiaterne Lars Weisæth og Odd Hellesøy benyttet i Fougner-utvalget. Legeforeningens etikkråd har valgt å se på arbeidsmetodene til psykiaterne Lars Weisæth og Odd Hellesøy etter anmodning Fra Gerd Liv Valla.
Her skrivet etikkrådets leder, Trond Markestad om Lars Weisæth og Odd Hellesøy, som en konklusjon – at; ”Deres handlemåte og mangel på åpenhet rører ved menneskerettsprinsippene, og prinsippene om å ivareta menneskers integritet og vise barmhjertighet, omsorg og respekt”.

Det er vel knapt noen ord som har rørt mitt hjerte så sterkt på lenge som når jeg leste Trond Markestads merknad her, fordi det så til de grader griper inn i den forståelsen jeg oppfatter som beskrivende for sakkyndiges arbeidsmetoder – i hvert fall i barneverns- og barnefordelingssaker (som jeg kjenner godt til).

Uttalelsen til Trond Markestad ble enda mer gledelig, når Legeforeningens etikkråd slår fast/ konkluderer med at ”oppdraget som Lars Weisæth og Odd Hellesøy fikk av Fougner-utvalget, må komme inn under legenes etiske regelverk”. Det åpner for;
- At myndighetene må ta ansvar for å få på plass et etisk regelverk på hvilke arbeidsmetoder sakkyndige skal jobbe etter.
- Konklusjonen kan sette en stopper for de meget sterke og uheldige psykiske belastningene – som også kan utløse fysiske konsekvenser – som mange utsettes for av sakkyndiges ofte uredelig/ uriktige beskyldninger. Beskyldninger som i verste fall justismord og/ eller at noen faktisk begår selvmord. Det å bli utsatt for justismord, er noen må leve med hele resten av livet.

Legeforeningens etikkråd konklusjon er modig – men veldig riktig – sett ut fra et rettssikkerhetsperspektiv! Det kan sette en stopper for det ”frimureriet” som jeg mener pågår mellom mange dommere, advokater, psykiatere og psykologer.

Kritikk av arbeidsmetode
Jf Aftenposten 23.12.2011, får Lars Weisæth og Odd Hellesøy kritikk for at de overhode utførte undersøkelsen av Valla og Yssen i striden som raste, for måten de lot seg bruke av Fougner-utvalget og for at deres personlighetsbeskrivelser ligger nær psykiatriske diagnoser. Lars Weisæth og Odd Hellesøy slo blant annet fast at Valla manglet empati og var preget av underliggende utrygghet som en påstand.

Hvordan kan det være mulig at psykiaterne Lars Weisæth og Odd Hellesøy kan ha troverdighet igjen etter dette? Og hvor har lagrettedommer Nils Erik Lie vært hen i dette bildet?

Og sist – men ikke minst – hva slags egenskaper og telepatiske evner tror disse sakkyndige at de er i besittelse av? Seriøse psykiatere/ psykologer sier at å det å observere en person med tanke på å gi et riktig bilde/ diagnose tar måneder med observasjon. Enkelte sakkyndige finner det tilstrekkelig med en 15 minutters telefonsamtale, og uten å observere far og barn sammen som tilstrekkelig for å konkludere med at en far er uskikket til å ha samvær med sitt eget barn. Det viser hvor useriøse mange av disse såkalte ”sakkyndige” være.

Dette fortjente Gerd Liv Valla!
Jeg er veldig glad på Gerd Liv Valla sine vegne at hun får denne oppreisningen av Legeforeningens etikkråd! Det fortjener hun etter all den ukritiske medieomtalen som hun fikk mot seg vinter/ våren 2007, og de konsekvensene den useriøse Fougner-rapporten fikk for henne.

Konklusjonen fra Legeforeningens etikkråd slår etter mitt syn grundig fast det uheldige ved bruk av forsvarsadvokater, dommere og sakkyndige ”på alle sider av bordet”, og at dette samrøre ingen måte er noen garanti for rettssikkerheten!

Konklusjonen fra Legeforeningens etikkråd viser også det uheldige i at Yssen/ Valla-saken ikke kom opp for domstolene, slik den burde.
Men rådets konklusjon forsterker bare de påstandene om at jussen ikke holdt mål i Ingunn Yssens anklager mot Gerd Liv Valla, derfor kom det ikke til noen rettssak/ erstatningssak. Det forsterker også påstandene om at Ingunn Yssens oppsigelsesbrev, hadde helt andre motiver enn at ”Ingunn Yssen ble mobbet”. Et oppsigelsesbrev som det hevdes at VG hjalp Ingunn Yssen med å skrive.

Så har jeg registrert kommentarer – om at enkelte personer kan ha sterke meninger både for og imot Gerd Liv Valla som person. Det må de ha lov til, slik fungerer et demokrati på godt og vondt. Men mitt hovedpoeng er at dette/ denne saken handler om allmenn rettssikkerhet i Norge og hvordan den skal ivaretas. Og den gjelder alle. Objektiv rettssikkerhet må alle være med på å sikre på best mulig måte! VGs ensidige kampanje mot Gerd Liv Valla, bringer Norge i feil retning hva angår rettssikkerhet. Ingen vet hvem som kan bli rammet uredelig juridisk neste gang!

Hva er det igjen av den saken Ingunn Yssen rettet mot Gerd Liv Valla nå? Slik jeg ser det – ingenting

Eldreomsorg i Sverige – helt etter Fremskrittspartiet/ Høyre/ Kristelig folkeparti og Venstres hjerte

I Sverige har man fått erfare virkningene av høyrepartienes politikk over flere år. I dag fremgår et nytt eksempel på hvor galt det kan gå (artikkelen står nedenfor).

Leser man partiprogrammene og holdningene som preger valgprogrammene til alle markedsliberalistiske partier – ser man den samme trenden. Først og fremst finner man de samme holdningen i partiene Fremskrittspartiet/ Høyre/ Kristelig folkeparti og Venstre.
I Sverige må eldre være med å betale prisen for sine borgerlige regjeringer, bygd på markedsliberalistenes prinsipper!

Artikkelen viser også på metoder/ hvilken måte private henter ut sine store utbytter på – at det viser hva som skjer dersom man skaper et privat marked som kokurrerer med det offentlige. Eksempler vi kjenner igjen fra norgerlige styrte kommuner i Norge – eksempelvis fra Oslo. Eksempelet fra Sverige viser hvordan rettigheter og rettssikkerhet forsvinner når private overtar offentlige omsorgsoppgaver – og ikke minst viser hva slags holdninger private har til enkeltmennesker.

Her er artikkelen; Er det slik vi vil ha det i fremtiden – eller skal vi erstatte markedsliberalismen med et sosialdemokratisk omsorg og omtanke for medmennesker?

*Kritik efter Caremas spartävling *
22 december 2011 kl 18:35, uppdaterad: 22 december 2011 kl 18:37

Carema Care uppmanar anställda att tävla om att spara in på äldres mat och hygienartiklar.Kommunal och Vårdförbundet fruktar att alla larmrapporter minskar intresset för att jobba inom vården.

Det är på äldreboendet Kastanjen i Järfälla de anställda får tävla om att minska kostnader. Carema har också ett eget spel för personalen, med ”inställningskort” som ”Den bästa förbättringsidén är den där jag kan spara timmar och minuter”, skriver Dagens Nyheter.

- Vad Carema gör är att låta girigheten ta steget över gränsen. De flyttar fokus från brukare och medarbetare till bara pengar, säger Annelie Nordström, ordförande för Kommunal.
Hon menar att företagets metoder är ”den yttersta konsekvensen av 30 års besparingar” inom äldrevården.

TT har utan framgång sökt Carema för en kommentar. I ett pressmeddelande säger företaget att DN:s uppgifter om spelet och besparingar inte stämmer.

Ansökningarna till vård- och omsorgsprogrammet har minskat drastiskt under senare år. Nu oroar sig Nordström för att intresset för vårdyrken kommer att minska ytterligare.

- De känner ingen stolthet längre över sina jobb, och allt färre vill söka sig till den här branschen. Unga är inte beredda på att ställa upp på de villkor som erbjuds.

Sineva Ribeiro, ordförande för Vårdförbundet, instämmer i farhågorna.
- Allt negativt som händer inom vården, där du som personal blir behandlad på det här sättet, gör att ungdomar inte söker sig till vården i dag.

Lars Bergstig (FP), förste vice ordförande i Järfälla kommunstyrelse, har inte sett några rapporter om bristande vård på Kastanjen. Men han är skeptisk till att riskkapitalbolag driver företag inom omsorgen.

- De värderingar, eller den affärsidé, som riskkapitalet har högst upp i den här organisationen är näst intill omöjlig att förena med vård och omsorg i välfärdssektorn. Det är som att låta eld och vatten mötas, säger han till TT.

Det spel som Caremas personal ska ägna sig åt tolkar Bergstig som resultatet av att ”fokusera så hårt på lönsamheten”.

TT: Har inte ni politiker något ansvar i det här?

- När vi gör upphandlingar inom äldrevården kan vi inte göra skillnad på var kapitalet kommer från.

Senterpartiets leder, Liv Signe Navarsete har reist en viktig sak i den hensikt at Norge må si opp EØS-avtalen. Senterpartilederen mener at EØS-avtalen er blitt ei hellig ku politisk.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre svarer med at ” Jeg vil ikke forskuttere forhandlinger som ligger to år fram i tid, men jeg tror et stort flertall i Ap vil mene at EØS-avtalen er viktigere nå enn før, for både arbeidsplasser og velferd. Jeg ser det derfor som veldig usannsynlig at vi kan regjere på en plattform som åpner for å si opp EØS-avtalen”, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre til Aftenposten.

Jeg er redd Arbeiderpartiet – med Jonas Gahr Støres utspill – er i uttakt med flertallet i Arbeiderpartiet og det norske folk! Markedsliberalisme har ikke skapt annet enn nød og uro i EU, på Island og USA m.fl. – for det store flertallet av befolkningen. Solidaritet, arbeidsplasser og velferd i dag – handler om å avskaffe dagens system med markedsliberalisme/ kapitalisme. Det vil si alt det EU står for. Fordelingspolitikken er fullstendig feilslått!

EØS = Systematisk sosial dumping!
EØS-avtalen – og direktivene som gis gjennom den – påvirker norske arbeidsforhold svært negativt. EØS-avtalen representerer dermed et salgs arbeidslivets apartheidsystem! Hvorfor? Jo, fordi EU-direktivene er meget usosiale og ekstremt urettferdig ovenfor arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt – samt for samfunnsgrupper som er avhengig av å leve på samfunnets stønads- og trygdeordninger.

Et fortsatt ja til EØS-avtalen – er det samme som å si ja til systematisk sosial dumping ovenfor arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt – samt for nettopp samfunnsgrupper som er avhengig av å leve på samfunnets stønads- og trygdeordninger. Et fortsatt ja til EØS-avtalen er det samme som å si ja til en sterk høyreorientert politikk for arbeidslivet – som ligger på et like ille nivå som det Fremskrittspartiet og Venstre vil føre om de får makt her i Norge!

En ny Fafo-rapport konkluderer med at norske politikeres tiltak mot sosial dumping ikke treffer godt nok – spesielt innenfor bransjene transport, hotell- og næringsmiddelindustrien. Det viser med all tydelighet at implementeringen av EU ulike direktiv – gjennom EØS-avtalen er feil politikk. Innholdet i EU-direktivene, og som angår arbeidslivet – er for sterke, slik at norske politikeres mottiltak blir for svake! Taperne et de med midlere/ lavere inntekt og utdannelse.

En ny situasjon
Den gangen EØS-avtalen ble fremforhandlet, var det neppe noen som forestilte seg at EØS-avtalen skulle bli en slik husmannskontrakt som den har blitt. Folket ble fortalt under fremforhandlingen av EØS-avtalen at Norge skulle få en suveren reservasjonsrett. Det viser seg i ettertid ikke stemmer, Liv Signe Navarsete mener at det norske folk er blitt ført bak lyset. Det viser seg – i praksis – tvunget til å godta mer eller mindre alt det EU bestemmer. Norske politikere har ikke ryggrad til å bremse høyrepolitikken fra EU – men står skolerett – og tar imot i mer eller mindre full handlingslammelse.

Den økonomiske finans- og gjeldskrisen forteller alt om EU
Det er hevdet i disse dager at det er viktig for Norge å beholde EØS-avtalen – med argumentet – ”i solidaritet med EU”. Hva slags solidaritet – og med hvem?

EU har pr i dag ingen plan for hvordan de skal komme seg ut av gjeldskrisen! EUs politikk i dag virker som en plan for stagnasjon og økt fattigdom. Det vi ser er at EU på den ene siden kutter i arbeidstakernes lønninger, fortsetter å svekke fagforeningene, kutter i pensjoner og stønader for arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets stønads- og trygdesystemer. På den andre siden ser vi at årsaken til EU kutter i alminnelige folks økonomi – bare for ensidig å redde finanselitens verdier. Låneopptak er også et av virkemidlene – med skattebetalerne som garantister!

At arbeidsledigheten blant ungdom er på mer enn 40 % i enkelte EU-land, og arbeidsledigheten generelt når 20 % grensen i de samme landene bekymrer verken finanseliten eller myndighetene i EU. EU styrer i realiteten ikke bare mot en økonomisk krise – men det som verre er – en politisk krise. Hvem kan ha tillit til politikere som bare er opptatt av den rike eliten – ca 10 % av befolkningen. Så spørsmålet er da; Hvem retter EU solidariteten med? I hvert fall ikke arbeidstakere og de som er avhengig av å leve på samfunnets stønads- og trygdesystemer.

Er det en sosialdemokratisk regjering å støtte opp om et regime som ensidig bare er opptatt av den rike eliten – og denne elitens verdier?
*
LO har tatt og tar ansvar*
Da Norge opplevde finans- og bankkrise på begynnelsen av 90-tallet, tok LO grep og lanserte ”solidaritetsalternativet”. Det var for å hindre stagnasjon, vedvarende høy arbeidsledighet – og dermed økt fattigdom. LOs modell innebar at arbeidstakere på begynnelsen av 90-tallet modererte lønnskrav mot at arbeidsgiversiden og myndighetene skaffet arbeidsplasser. Det å få i gang kjøpekraft (verdiskapning), og motvirke fattigdom gjorde at Norge fikk økonomien i gang igjen. Dvs det stikk motsatte av hva høyrepartiene i EU gjø i disse dager!
Fremskyndelse av fattigdom, og fremvekst av nye underklasser, synes å være EU sin prioritet! LOs innsats med solidaritetsalternativet, har medført at Norge har hatt blant den laveste arbeidsledigheten i verden i ettertid.

LO som samfunnspåvirker
Et sterkt LO er mer viktig nå enn noen gang! Både fordi LO tar politiske standpunkter, fordi LO er en viktig samfunnspåvirker, og fordi LO søker samarbeid med de politiske partiene som deler synet på LOs saker, og LO arbeider for en solidarisk fordelingspolitikk – ved siden av at LO tar et helhetlig samfunnsansvar. Ingen andre hovedsammenslutninger på arbeidstakersiden arbeider tilsvarende på denne måten.

LO er dessuten den eneste organisasjonen som har organisatorisk og politisk mulighet til å ta opp kampen mot sosial dumping i arbeidslivet.

En debatt om EØS-avtalen kan være nær forestående også i LO, fordi norske arbeidstakere ikke kan finne seg i å bli taperne for et politisk regime som ensidig bare er opptatt av å øke forskjeller og ivareta den rike eliten – slik EU-landene gjør, og hvor arbeidstakere bare opplever økt fattigdom, samtidig som velferdssamfunnet (velferdsordningen) tæres opp innenfra.

Demokratiet har tapt – domstolene har overtatt?
Politikere har – i en bit-for-bit-politikk – sørget for å overlate all styring, kontroll og revisjon til private. Det gjelder både i EU som i Norge. I EU har dessuten politikerne overlatt all styring og forvaltning av EU-direktivene til EU-domstolene. Det kan virke til at EU-domstolene ikke dømmer ut fra hva som er alminnelig rettsoppfatning, men at den er blitt politisk redskap som understøtter høyrepolitikk. I hvert fall er det påfallende hvor dårlig saker på vegne av arbeidstakere faller ut i EU-domstolene, mens den rike eliten vinner frem!

Verken arbeidstakere, de som er avhengig av samfunnets stønads- og trygdesystemer, eller politikere har lengre noen innflytelse på arbeidslivet lenger. Det er overlatt til den høyrepolitiske EU-domstolen å avgjøre virker det som!

Ved siste valg til EU-parlamentet benyttet på ca 43 % seg av stemmeretten. Hva slags demokrati er det? Og hvem benyttet seg av stemmeretten? Det er en fare for at arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets stønads- og trygdeordninger har resignert? Hvem benytter seg av stemmeretten når det eneste man får i retur er kutt i lønninger, kutt i pensjoner og stønadsordninger, og en massiv sosial dumping?

Hvor er det blitt av sosialdemokratiet i EØS-avtalen?
Da Norge fremforhandlet EØS-avtalen, virker det som at man tok ”sosialdemokratiet” og vekslet de inn gjennom EØS-avtalen, og fikk et usolidarisk ”Fremskrittspartisamfunn” i retur.

Det er bare å konstatere at sosialdemokratiet har tapt i EU-landene! Fagbevegelsen ligger med mer eller mindre brukket rygg. Arbeidsløshet og sosial dumping har overtatt.

Hvem evner å få øye på sosialdemokratiet og sosialdemokratiets verdier i dagens EØS-avtalen?

Hele det politiske Norge må ta en grundig debatt om EØS-avtalen og EØS-avtalens fremtid.

En grend eller et grendesamfunn er en samling med gårder, hus, eller hytter. Grend betegner en gruppe av gårder som ligger mer eller mindre samlet og er skilt fra andre grupper med utmark, skog eller liknende. Grenden er en mindre enhet enn en bygd, som således kan inneholde en eller flere grender.

I mange grender var det i en tid skikk å bygge såkalte grendehus, et forsamlingslokale der grendens innbyggere kunne samles. Fra gammelt av kjenner man også til såkalte grendeskoler, små skoler som i dag enten er nedlagt eller vurderes lagt ned til fordel for en samfunnsutvikling som favoriserer store skoler.

Den klassiske grenden består likevel av færre, eller til og med ganske få hus, som oftest bygd med en viss geografisk nærhet til hverandre. Dette gjør at grender og heller ikke bygder sjelden er utviklet til tettsteder i følge den offisielle definisjonen av begrepet.

En bygd, også kalt landsbygd, bygdesamfunn og bondebygd, er et bebygget område med en viss geografisk sammenheng, der ofte bondegårdsbebyggelse har vært selve grunnlaget for samfunnet. Ordet bygd refererer til en plass som er bebygget med flere bygninger som står samlet.

Bygd brukes særlig om den tettest bebygde, sentrale del av et landområde med gårder som utgjør en naturlig helhet og som er omgitt av ubygder, til forskjell fra utkant med mer spredt bebyggelse. Begrepet er også brukt om landkommuner som administrativ enhet. Bygdene har tradisjonelt bestått av gårdsbruk og spredt bebyggelse i et kulturlandskap som har vært preget av innmark, utmark, jordbruk, husdyrhold, fangst og fiske.

Bygder er gjerne større og mer løslig sammensatte enheter enn grender, fordi man også regner med områder uten bebyggelse i bygdene. Ei bygd kan således bestå av et eller flere mindre grendesamfunn. Ofte er det største grendesamfunnet i ei bygd synonymt med et tettstedlignende bygdesentrum, om enn ikke alltid, men det finnes også eksempler på at ei bygd har flere grender som har utviklet seg til tettsteder, ja til og med til byer. Ofte var det en liten kirke eller et bedehus, senere også et grendehus eller en bygdeskole, som la grunnlaget for bygdesentrumet – stedet der bygdas befolkning samlet seg.

Historien forteller oss at det har i alle tider også vært en viss motsetning, og tildels også konflikt, mellom kulturen i grenda og i bygda. Tradisjonelt har livet og mennesket i grenda blitt betraktet som fattigslig, men enkelt og naturlig, mens det i bygda har blitt ansett som travelt, sivilisert og moderne. Rikdom, kunnskap og makt har dessuten vanligvis vært samlet i bygdene. Det har også vært flere perioder da det arbeidssomme, men moralsk «ufordervede» og «lykkelige» livet på landet har vært et ideal.

Slik kan altså tekst gjengis fra forskjellige oppslagsverk for å passe inn i den virkeligheten mange oppfatter at Sør-Odal er i dag, men store motsetninger mellom bygd og grend. Er det virkelig slik mange “urinvånere” oppfatter, bor man i ei grend i Sør-Odal er man mindreverdig i forhold til de som bor i bygda Skarnes. Jeg hverken tror eller håper at det er slik, og 2011 MÅ for all tid stå i historiebøkene som året hvor Sør-Odal snudde. 2011 var det året hvor man sådde spiren om kvalitet og likeverd, ikke bare i skolen, men hos alle i hele kommunen. Og 2011 var starten på en fellesdugnad uten sidestykke hvor innbyggerne satt i førersetet og utviklet bygd og grend i samspill til alles beste. 2011 var året hvor livskvalitet i Sør-Odal ble punkt nr. 1 på dagsorden. Selv om historien kanskje vil fortelle oss om en vanskelig start med mange negative fortegn.

Per Christian Venstad Bjerlin

De rødgrønne (Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og senterpartiet) har en stor utfordring knyttet til helse- og omsorgstjenesten. Ordningene med opprettelse av helseforetakene (sykehusene), HVPU-reformen, NAV-reformen, BUF-etat og samhandlingsreformen er alle bygd på markedsliberalismens prinsipper. Det vi si at nevnte reformer er et resultat av tankegodset og den politikken som kom stand ved hjelp av de veldig høyreorienterte politikerne Margareth Thatcher (tidligere statsminister i Storbritannia) og Ronald Reagan (tidligere president i USA).

De holdningene som Margareth Thatcher og Ronald Reagans politikk representerte, er i sin helhet innført som EUs offisielle politikk, og hvor politikerne er overlatt mer eller mindre all makt til EU-domstolen å håndheve. Demokratiet har tapt!
Demokratisk politisk makt er av politikere overført til mer eller mindre lukkede styrerom, dvs til enkeltpersoner som forvalter fellesskapets interesser – uten å ha demokratiske vedtak i ryggen på hvordan de skal forvalte virksomhetene.

Det kommer et Stortingsvalg i 2013. Skal de rød-grønne ha noen mulighet for å bli gjenvalgt i 2013, er det maktpåliggende å skape en annen troverdighet og trygghet i befolkningen på helse- og omsorgspolitikken, og med helt andre resultater enn det vi opplever i dag. De rød-grønne må fremstå med et tydelig alternativ på innholdet i ehelse- og omsorgspolitikken enn hva høyrepolitikken og høyrepartiene representerer. Dagens helse- og omsorgspolitikk, fremstår mer og mer som en kopi av hva Høyre og Fremskrittspartiet ville ha ført om de hadde makt.

Et markedsliberalisert system, hvor vi snakker om lønnsomme og ulønnsomme pasienter, helseforsikringer som forfordeler de rike – er ikke det systemet som skaper allmenn trygghet. Og hvor de som har minst, betaler forholdsmessig mye skatt for å opprettholde helse- og omsorgstilbudene – målt mot de mange rike står oppført med kr 0.- i inntekt, kr 0,. i skatt – og ofte med kr 0.- i formue i skatteligningene. Slike systemer skaper et “helse-aparteid-system”.

Det er trist at venstresiden i norsk politikk ikke har et klarere selvstendig alternativ til markedsliberalismen og regnskapssystemene knyttet til New Public Management, blant annet for hvordan helse- og omsorgtjenestene skal forvaltes! Utviklingen med finans- og gjeldskrisene i USA og EU-landene m.fl, med tilhørende arbeidsledighet og sosial nød, viser til overmål hva høyrepolitikk representerer for arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger. Det er ikke lystig lesning!

Grovt sett har vi ingen opposisjon i dagens politiske Norge, fordi opposisjonen ikke representerer noe reelt alternativ. Opposisjonspartiene fremstår som et eneste stort hylekor på bagateller – med kun en sak på programmet. Det handler om hva samfunnet må bruke mer penger på – penger som spesielt opposisjonspartiene ikke har, fordi Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre prioriterer skattelettelser fremfor på å bygge et velferdssamfunn av og for fellesskapet!

Fremtidens velferdssamfunn er avhengig av at venstresidens partier slutter å konkurrere på høyrepolitikk – bygd på prinsippene til ”Thatcherismen og Reaganismen”. Venstresidens partier må fremstå som et klart og tydelig alternativ til markedsliberalismens kyniske politikk ovenfor fellesskapet verdier og eiendeler (arvesølv), og ovenfor arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger. Det handler om å skape trygghet for fellesskapet både på kort og lang sikt! Markedsliberalisme – uten demokratisk styring, kontroll og revisjon – er ikke svaret på fremtidens utfordringer!