Det var en gang i den nye og moderne tid, i det siviliserte og Nobels-fredspris utdelende land. Ja faktisk i de tider, etter at jorden hadde overlevd Maja-kalenderens slutt, og polskiftet enda ikke hadde inntrådt. I denne frihetens tid, ikke så langt fra hovedstadens siviliserte samfunn, satt ei dame og tenkte som så;

Hun hadde vært plaget i flere år av en demonisk mann. Ikke en mann som var venn eller kjæreste. Ikke en demon som du ser på film eller hører om i eventyr. Denne jævelen av en voksen mann hadde et miserabelt selvbilde. Han var så tynn i sjelen sin og så liten i godhjertet, at han porsjonerte ut av det han hadde til de som kunne gi mangfoldig igjen. Han visste å så til rett tid og på rett sted. Og han høstet inn i form av lovord og beundring fra alle kanter. Ingen turte å tråkke ham på tærne. Ingen våget å legge kjepper i hjulene hans. For eventyrets skyld kaller vi han Marve.

Marve, som hadde kommet opp i sine dagers beste alder, hadde mange flotte eiendommer og store maskiner. Alt kunne avskrives på de mange foretakene han startet og drev. Marve jobbet hardt. Han hadde en fantastisk arbeidsmoral. Det var få som hadde slik innsatsvilje. Og alle var enige, at en mann som han, fortjente å ha det bra på fritiden. Da var det partytime! Marve hadde alltid festhøydare tilgjenglig. De var så dyre i innkjøp i reguleringslandet Norge. Derfor hadde han egne metoder for å skaffe og å fordele varene på en billig og hensiktsmessig måte. Marve var slettes ingen festbrems.
Marve var flink med ord og diktet flotte historier om seg selv som han villig delte med andre. Han storkoste seg med å dele ut gaver som skapte enda større beundring. Og han kunne fråtse i landets alle rikdommer. Dette kom selvfølgelig kjernefamilien hans til gode også. Slik bidro han med at de hadde mange venner som ville leke med dem, og ingen behøvde å føle seg glemt eller ensom.
Marve følte seg mektig. Og han følte seg utvalgt til å lede andre mennesker på rett vei. Hver gang han møtte motstand slo han avsindig hardere tilbake. Dermed knustes alle hindringer, og slik klarte han å rettlede andre mennesker som hadde fart vill i denne verden.

Og det var her Grete befant seg i en diktators favntak.
Livet hadde ikke fart så godt med henne som hun hadde drømt om. Kjærester hun hadde hatt, var krevende små barn i sine sinn, som ble ufine med en gang de ikke fikk viljen sin. Dette orket ikke Grete å forholde seg til. Hun holdt voksne barn på en armlengdes avstand og prioriterte å la sine egne barn vokse opp og bli selvstendige, frie og ansvarsfulle mennesker. Nå var de voksne og Grete hadde bare seg selv å ta ansvaret for.
Allikevel savnet Grete sin frihet. Hun var blitt en fange i eget hjem, og hun ble torturert av Marves skremselspropaganda.
Hun hadde vært vennlig og bedt Marve om å la henne være i fred. Men ingen bønner hjalp. Ingen velformulerte setninger nådde fram. Ingen velbegrunnende forsvarstaler nyttet å komme med. Marve manglet innsikt til å la mennesker være i fred. Han var så vant til å innlosjere alle i sin hærskare av tjenere.

Da den nye tidsregningen startet stod Grete alene og hun måtte ta et valg. Hun kunne ikke la tusenvis av års kamp for menneskers frihet knuses av en forvokst mannelort. Det eneste som hjalp henne mot Marve var en innvendig energi-justering. Grete dreide sitt snille og etterkommende vesen til stahet, vilje og eiertrang. Hennes tro forbød henne å gjøre vondt mot andre. Nå så hun viktigheten av at andre ikke gjorde vondt mot henne.
Så da Marve fortalte omverdenen flotte historier om sin storhet, så fortalte Grete sannheten. Da Marve truet med å drepe henne, svarte Grete med å speile hans ord. Da Marve gikk til angrep på henne, stod Grete på sine tynne sterke ben og forsvarte seg så blodet sprutet. Marve prustet og freste. Han grov i bakken med sine store maskiner så fjell og trær sprutet. Han kjørte veivalse fram og tilbake og ristet grunnvollene så hus og grunnmur sprak i fasaden. Han brant giftig søppel, sølte skadelige væsker på bakken og detonerte sprengladninger så området ble tåkelagt. Alt dette gjorde han for å vise Grete inn på riktig vei. Men Grete vek ikke en tomme. Hun stod oppreist i hjemmet sitt, med knekte ben og blødende sår. Energien hennes var kraftfull!

Det ble mye for Marve å kjempe mot. Han var ikke vant til det. Han pleide alltid å få viljen sin, bare han skrek høyt og stygt nok. Men Marve gav aldri opp. Han manglet kunnskap om hvordan han skulle gi seg. Og han evnet ikke å ta imot råd fra venner og familie.
Marve ante ikke sine arme råd, så han kjøpte seg en hannhund. Hver dag slapp han hunden sin løs, så den fikk gå og markere eiendelene til Grete. Marve kjente hvordan mannsmotet vokste inni seg hver gang hunden løftet på benet og tisset på de nyplantede blomstene. Marve følte seg fortsatt mektig.

Og har ikke polskiftet inntrådt enda, så bor der kanskje en voksen dame i verdens frieste land, som må kjempe med alt hun eier og har, mot en mektig forvokst guttepjokk av en mann, fordi denne mannen aldri har følt egen storhet uten å måtte undertrykke andre.

…et sant eventyr fra Sør-Odal