Viser arkivet for juli, 2014

Dyr og følelser

Jeg leser i Glåmdalen 31.juli at det fortsatt er folk som henger igjen i den tro at dyr kun har instinkter, ingen følelser og intet intellekt. Den forskningen som sa dette, var foreldet allerede på 1970-tallet. Nå vet man at dyr helt ned til salamander deler det som kan kalles “lillehjernen” eller “gammelhjernen”. Der ligger alt av følelser, drivkraft for livet og til og med den delen av hjernen som vi benytter når vi hengir oss til religiøse skikker. (“Oss” og " henspiller her på mennesker).
Dessuten vet man at dyr lærer hele livet, og at dyr man tidligere så på som rett og slett uintelligente (gullfisk, slørhaler) kan skille mellom ulik type musikk, for eksempel Bach versus jazz. Dessuten, når de har lært at maten kommer ved den ene musikktypen, og forskerne bytter, tar det ikke mange repetisjoner før slørhalene har lært seg dette også.
For meg er det tydelig at ulv fungerer på et mye høyere nivå enn slørhaler, de er jo flokkdyr som kan samarbeide på ganske høyt nivå for å slite ut byttedyr under jakt, for eksempel. Det er også sånn at ulver klarer å utnytte enkeltindividers spisskompetanse i flokker som lever vilt, og det tyder også på bra intelligens.
Ulver er ville. For ville dyr er det naturlig å være fri. Når vi gjerder dem inn og fanger dem, blir noe av flokkens egenart og selvstendige overlevelsesevne forstyrret.
Norge er et av landene i verden med størst areal per person. Hvis ikke vi kan la ulven være fri i noen norske skoger, hvordan kan vi forvente at andre land tar vare på sine ville dyr, elefanter, tigre, løver og andre kattedyr?
Mennesket har riktignok, større intelligens enn dyrene. Det medfører at vi må ta et større ansvar enn de andre artene for at de ulike artene kan leve side om side. For at man kan leve side om side, må de mest basale behovene for hver art ivaretas.
Flokkens overlevelse kan sies å være et sånt basalt behov, det samme kan muligheten til å jakte på mat.

Gunn Marit Lindmoen, du fremstiller det som urimelig at vi gjerder inn beitedyrene som vi mennesker har avlet fram til å bli lette (for oss) å håndtere. Denne håndterbarheten innebærer samtidig at det blir vesentlig lettere for jagende dyr å fange dem, og flere av dem. Det er jo mange eksempler på saueflokker som løper 15- 50 meter for så å bli stående og se på ulv som dreper andre sauer. Ulven har evner til å spore opp, drive og drepe hjortedyr. Det er helt klart at det kreves høy intensitet i jaktatferden til ulven for at den skal få mat nok til å overleve i vill natur, med ville byttedyr. Om noen generasjoner er det mulig at ulvenes jaktsintensitet kan bli lavere som følge av at tilgangen på mat er lettere nå, men det har våre nålevende saueflokker ikke råd til å vente på…

Når vi har brukt selektiv avl på en slik måte at byttedyrenes naturlige flukttrang er borte, eller nesten borte, da er det opp til oss å ta vare på disse beitedyrene. Det er også slik at disse dyrene ikke har behov for å ta vare på seg selv helt på egenhånd, for de har jo mennesker som eier dem og har ansvar for å passe på dem.
Jeg innrømmer at det kanskje vil ha en bieffekt. Prisen på kjøtt kan stige. Men jeg mener at vi i verdens rikeste del kan betale hva det koster å få fram kjøttet. Gå heller ut å informer om hva det koster å ta vare på dyra deres, og få iallfall deres egen minister med på laget, i stedet for å skylde ubalansen på et av norsk faunas mest praktfulle dyr, nemlig ulven.

Mvh Kristin Kin Gudbrandsdatter Ødegaard

Never again !

Hei lesere av Glomdalen.
Forsøker nå å legge inn et brev fra Julie som lever i Israel.
Synes det er viktig å få frem en annen side enn det norsk media fokuserer på, for å få frem et annet perspektiv.

Monday, July 21, 2014

Do you need me to die?

Dear world,

Do you need me to die? That sounds like a silly question. Of course, you
don’t need me dead. Please God (funny, coming from me), in two months, I’ll
bring into this world a son, and teach him to be a good, kind man. I spend
my days fundraising for an organization that aims to end racism and
discrimination in the land in which I live. I vote in elections. I tip
right, I follow the rules of the road. Why would you want me dead?

Here’s the thing: every time I read the news, there’s a casualty count: X
Israelis dead, several hundred Palestinians.

Therefore, they’re right, and we’re wrong. Because more of them are dead.

So I ask again, do you need me to die?

Do you need my blood to justify Israel’s reaction to rockets falling
everywhere?

It’s clear that my fear is not enough. My friends sending their husbands off
to fight, my husband’s family sending his relatives, my leaving a robe and
shoes next to my shower in case Hamas sends a rocket while I shower, that’s
not enough.

It’s not enough that I sleep with pajamas on that would be presentable to
the neighbors, or the fear that ran down my neck last week when I was
driving and a siren went off and I had to run for cover.

You see, dear world, I don’t run so easily these days. My belly is swollen
with child, and so I would think perhaps my fear would be enough to satiate
you.

Do you need me to die? How many of us would justify our response to the
rockets raining down? The sweet child who lives upstairs with the curly
hair—the one who’s always attached to her mother in the shelter? Or the
little girls who play ping pong as we wait for the booms? What about the
awkward pre-teens on our floor? Do you need our whole building to die,
before you’ll get it?

We’re not dying because we’ve built a society designed to help us LIVE.
We’ve created an Iron Dome to stop rockets, and ensured that there are
shelters or safe spaces nearly everywhere. We’re not dying because we and
our leadership have chosen life, despite the PR death would certainly bring.
In the nine years since Israel pulled out of Gaza, Hamas has chosen death.

I am devastated for the people of Gaza. They, too, deserve shelters from
attacks. They, too, should be able to prevent civilian casualties. It’s not
fair. I shouldn’t value their children more than their leadership does.

And if you care about them, and that casualty number which is all important
to you, you should be ANGRY.

Angry that their democratically elected leadership fire missiles from their
homes, making them legitimate targets for war. Angry that they don’t value
their children enough to tell all parents to take children to safe spaces.
Angry that they would plant missiles in a school.

But you’re not angry, dear world, not at the Palestinian “leadership” of
Hamas.

You’re angry at us—Israel. At me. Because I’m not dead, I’m just scared.

And most of the time, I don’t even have to be scared, because I have all
those shelters and an amazing army fighting to defend me while not raising
that casualty number, and I know that I’ll probably be ok.

But I’m not going anywhere. We’re not going anywhere. You can trend a
hashtag on Twitter with Hitler’s name—you’ve tried before, and you won’t
wipe us out now, either, despite making my husband’s grandfather with
memories of Auschwitz run for his shelter.

And I’ve got news for you. If you’re not as angry about what’s happening in
Syria as what’s happening in Gaza, don’t delude yourself that you’re about
human rights. Many more people are dying there, with no efforts to minimize
casualties.

So let’s call it what it is. You’re paying close attention to Israel’s
action in Gaza with no regard to people being massacred in Syria, or Iran,
or North Korea or Sudan. You’re trending Hitler on Twitter, and you’re
publishing casualty reports as though they mean something more than mere
numbers.

You hate Jews. You’re an anti-Semite. If you weren’t, you’d care about these
other issues—you’d care about people starving, and dying, you’d post about
that, too. It wouldn’t just be about the Jews, for the umpteenth time. There
would be an uproar over what’s happening in Syria.

So let’s call it what it is, dear world, and then please accept my apology.

I’m sorry.

I’m not leaving.

This is my state.

And if you need my blood to show you that Israel isn’t wrong or power hungry
or crazy?

That’s just too bad. I have work to do—ending discrimination against
Israel’s Ethiopian community. I have to grow my baby and make sure I eat
right. I have to sit in cafes with friends, and go to movies with my husband
and eat Shabbat dinner with my family. I’m a little busy.

So you’ll have to forgive me, dear world. I have no intent of dying, no
matter how badly you might wish otherwise.

Julie

Hva betyr "offensiv næringspolitikk"?

Siden innføringen av markedsliberalismen i 1981 har vi hørt politikerne uttrykke av Norge må ha «en offensiv næringspolitikk».

Men hva er innholdet/ definisjonen av begrepet «offensiv næringspolitikk»?

Jeg vi tro at det de norske borgere tenker på når politikere snakker om at vi må ha en «offensiv næringspolitikk», er at det handler om å ivareta norske næringsinteresser, ta i bruk norsk kunnskap og oppfinnelser/ teknologi i Norge, samt ivareta at disse virksomhetene blir på norsk jord. Det vi si å ivareta norske arbeidsplasser.

Hva er realiteten?
På den ene siden ser vi at politikerne legger til rette for stort bruk av utenlandsk arbeidskraft på midlertidige arbeidskontrakter, og fritt fram for organisasjoner som har som formål å drive arbeidsmiljøkriminalitet og annen kriminalitet (svart økonomi). Tilsynsmyndigheter som har til formål å avdekke slik kriminalitet er av Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen definert som tidstyver, unødig byråkrati – som står til hinder for den «enkeltes frihet». (Kristian Siem kaller dette for at Økokrim, Skatteetaten og Arbeidstilsynet «tar seg til rette» jf stort førstesideoppslag i Dagens Næringsliv 07.07.2014)

På den andre siden ser vi at politikerne legger til rette for at utenlandsk arbeidskraft skal få nyte godt av de norske velferdsordningene på visse – men beskjedne vilkår – utenfor landets grenser. I tillegg legges det til rette for at norske borgere kan ta med seg velferdsordningene og leve utenlands. Mange pensjonister har valgt det, og resirkulerer bare minimalt tilbake til Norge. «Missforstå meg rett» – jeg unner alle alt godt – men spørsmålet er: Bruker vi fordelingsnøkler på ytelser som mottas slik at vi sikrer oss et bærekraftig velferdssystem for våre generasjoner og fremtidens generasjoner?

Den gangen de norske velferdsordningene ble etablert – hadde man i tankene at velferdspengene som ble gitt skulle resirkuleres i Norge – nettopp for å ha og opprettholde et bærekraftig velferdssystem.
Når man i tillegg innfører store skatte- og avgiftslettelser, samtidig som norske kommuner pr definisjon er store gjeldsposter, og vi investerer ny infrastruktur med «avbetalingslån» – dvs ordninger med offentlig privat samarbeid (OPS), så sier det seg selv at velferdsordningene etter hvert vil få trange kår om ikke kursen – dvs politikken – endres.

Den tredje og mest alvorlige siden er knyttet til utflagging.
Den «offensive næringspolitikken» vi ser, er grovt sett begrenset til å lage skattesystemer som gjør Norge til et skatteparadis for spekulanter norske som utenlandske. Heller ikke vil norske politikere innføre finansskatt (skatt på all handel med aksjer, valuta og andre verdipapirer) slik veldig mange andre land gjør (også høyrestyrte stater).
Det norske politikere har gjort i tillegg er å åpne for et deregulert valutamarked, gi internasjonale revisjonsfirmaer innpass (med helt andre etiske og moralske spilleregler enn hva vi er vant med), og muligheten til å ta ut utbytter i skatteparadiser.
I tillegg er det åpnet opp for enkeltmannsforetak, opprettelser av NUF-selskaper (norskregistrert utenlandsk foretak) – hvis formål er lav eller ingen skatt. Er dette «offensiv næringspolitikk» da?

Den «offensive næringspolitikken» ser vi ofte at består i utflagging av norske virksomheter – herunder norske oppfinnelser, teknologi, kompetanse mv.
Til og med «hele nasjonens» eiendom – fisken/ oljen – «eies» i dag av noen få, hvor store deler av fiskeforedlingen foregår i andre land, og oljen/ oljeinntektene stort sett investeres i andre land. «Hele nasjonens eiendom kommer med andre ord i hovedsak forvalterne og noen få andre til gode.

I Dagens Næringsliv 07.07.2014 fremgår det en artikkel av Ole Jacob Sunde, som tar for seg at amerikanske teknologiselskaper har milliardinntekter i Norge uten å betale skatt. Hvor er politikerne? Og er det dette som menes med «offensiv næringspolitikk», at virksomheter ikke skal betale skatt?

De norske bankene er gode og ha for investorene/ spekulantene. De bankene som ble reddet fra kollaps av fellesskapet etter «jappekulturen» på begynnelsen av 1980-tallet. Da var «fellesskapet» godt å ha. Nå er kritikken fra finanseliten at «fellesskapet eier for mye i bankene» – nå vil vi spekulantene beholde overskuddene selv.

Heldigvis er det mange næringsdrivende som tenker på å ivareta norske næringsinteresser, ta i bruk norsk kunnskap og oppfinnelser/ teknologi i Norge, samt ivareta at disse virksomhetene blir på norsk jord. Det vi si å ivareta norske arbeidsplasser, og som setter pris på den norske velferdsmodellen og trepartssamarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og offentlige myndigheter. Det er disse politikerne i langt større grad bør satse på – det vil etter mitt syn være «offensiv næringspolitikk».

Ingen snakket mer om «offensiv næringspolitikk» enn Fremskrittspartiet og Høyre. Er det ikke nå på tide å synliggjøre den? Så langt har «offensiv næringspolitikk handlet om skatte- og avgiftslettelser for næringslivet? Er det det som menes med «handlekraftig regjering»?

En av de store tabbene etter min oppfatning er at offentlige myndigheter ikke gikk inn og sørget for at Rec – med sin kompetanse – forble et norsk firma på norske hender. I hvert fall når vi ser at det i dag er gullrush for japansk solenergi (Dagens Næringsliv 09.07.14).

Arbeidsmiljøkriminalitet lønnsomt?

I Dagsavisen forleden kom det frem at av 141 saker om arbeidsmiljøkriminalitet som var reist av Arbeidstilsynet, så endte ingen av sakene med dom. Disse sakene prioriteres altså ikke av verken påtalemyndighetene eller politikere.

Regjeringen har nå bebudet at offentlig tilsyn og kontrollinstanser – som blant annet har til oppgave å avdekke slike lovbrudd – pr definisjon «er tidstyver og unødvendig byråkrati som hindrer den enkeltes frihet», som det heter fra regjeringen.

Med dette utgangspunktet ønsker altså regjeringen å myke opp arbeidsmiljøloven, og svekke arbeidstakernes rettigheter. Hvilket vern har arbeidstakere da (lovbrudd ender opp som ikke-saker/ en lov som svekker arbeidstakernes rettigheter)

Man kan heller ikke unngå å registrere at regjeringen faktisk utøver en form for belønning ovenfor de som dekker over arbeidsmiljøkriminalitet, eller har et direkte ansvar.

Nåværende landbruksminister, Sylvi Listhaug (Fremskrittspartiet) var tidligere helse- og eldre byråd i Oslo, og innehadde den posten da den svært alvorlige arbeidsmiljøskandalen ved Ammerudhellinga sykehjem ble avdekket i 2011 – bedre kjent som «Adecco-skandalen». Oslo kommune ble i følge media flere ganger anmodet om å sjekke arbeidsmiljøforholdene ved sykehjemmet – disse anmodningene ble underkjent av blant ansvarlige Sylvi Listhaug).

Hva er skjedd med Sylvi Listhaug etter dette? Jo, hun er blitt «forfremmet til statsråd». Er ikke det en form for belønning? Det må i hvert fall være tillatt å stille det spørsmålet. JI hvert fall må det være tillatt å stille spørsmål om hun har faglig kompetanse til å kle et enda viktigere samfunns verv etter det som er avdekket (se nedenfor) når bekymringsmeldinger ikke blir tatt mer alvorlig enn det som synes å være avdekket.

Jeg mener at ovennevnte generelt minner om et belønningssystem for arbeidsmiljølovbrudd både politisk og av påtalemyndighetene.

Noen av hovedfunnene i rapporten knyttet til Adecco-skandalen (Manifest analyse):

- Revisjonsfirmaet undersøkte kontraktene til en rekke ansatte, og ingen av disse har oppfylt minimumskravene til en arbeidskontrakt.
- «overtidsarbeid i all hovedsak ikke er blitt honorert med overtidsbetaling»
- De ansatte har blitt trukket i pensjon som ikke er betalt videre
- Det er utbetalt 2,2 millioner for lite i feriepenger
- I løpet av en vanlig seks-ukers turnus var det ved Ammerudlunden planlagt 263 ulovlige dobbeltvakter
- Sykehjemmene hadde en høyere andel ufaglærte enn det som var akseptert av sykehjemsetaten

Det var i tillegg 5.218 færre sykepleiere, og 21.599 færre hjelpepleiere på jobb enn det firmaet var kontraktfestet å tilby pasientene. Dette var den grimme virkeligheten bak det Erna Solberg ved valgkampåpningen i 2009 kalte en «solskinnshistorie» om Ammerudhellinga sykhjem (Dagsavisen 03.03.2011).

_
Ulovlighetene kunne vært avdekket tidligere_

På bakgrunn av bekymringsmeldinger om lønnsvilkårene i kommersielt drevne sykehjemmene, ble det et år før bomben sprakk, fremmet forslag i bystyret om full gjennomgang av lønnsvilkårene ved de kommunale sykehjemmene som ble drevet av slike selskaper. Dette ble avvist av ansvarlig byråd Sylvi Listhaug (FrP).

Listhaug sa den gang at Sykehjemsetaten hadde utarbeidet en egen rutine for å følge opp den lønnsmessige delen av kontraktene med de private selskapene, og at arbeidet med kontroll av lønnsutbetalinger var påbegynt. I utgangspunktet burde man jo stille seg kritisk til at dette ikke var på plass allerede, men bare var påbegynt. Høyre, Frp, Venstre og KrF valgte likevel å slå seg til ro med dette, og felte forslaget om en gjennomgang.

At det forekom bruk av 24-timersvakter og underbemanning ble kommunen informert om allerede i 2004, i forbindelse med at en 80 år gammel beboer døde etter at hun falt ut av et usikret vindu på Ammerudlunden sykehjem.

Høyre/FrP-Byrådet valgte å ignorere varsellampene

Det viktigste skulle jo komme først!

I det Fremskrittspartiet og Høyre inntok regjeringskontorene fikk vi høre til det kjedsommelige “at det viktigste skulle komme først” når de skulle sette sine reformer ut i livet. Prioriteringene er tydelige. Mens de 1000 rikeste i landet i snitt har fått kr 250 000 i skatte- og avgiftslette (så langt) i valgperioden, så har kanskje vi andre fått en 100-lapp i lettelser. Det var jo det viktigste i følge Fremskrittspartiet og Høyre dvs skattelettelse til de rike. Penger til de rike – mens vi andre skal få mer «brød og sirkus».

Om jeg skulle melde meg ut av min egen boble – og over i Fremskrittspartiet/ Høyre sin boble noe timer – så kan jeg nå oppleve å kjøre i 110 km/t – for lovene er bare «veiledende» har vi fått høre. Så da er det vel bare å kjøre i vei. Sikkert et viktig bidrag til private sykehus – for økte hastigheter minsker ikke akkurat risikoen for ulykker.

Så kan jeg endelig få kjøpt meg segway, eller stålhjuling som det heter på norsk. Den kan jeg sikkert bruke på Gardermoen for å ta meg raskt frem inne på området, spesielt på taxfree området. Regjeringen har sagt at de skal fjerne alle tidstyvene, det betyr at alt som heter tilsyn, kontroll – eller «unødvendig byråkrati» som det visstnok heter, så antakeligvis hviler kontroll og tilsynsansatte på sine laurbær.

Det åpner nye muligheter. Det er sikkert ikke alle som kjøper ut kvoten sin på taxfree butikken, kanskje jeg kunne bomme noen boardingkort som ikke blir benyttet på taxfree salget. Da vil jeg kunne oppleve “stor valgfrihet” – for nå kan jeg velge å ta hele fire forskjellige vinmerker i stedet for to (slik det var før). Det kan jo komme godt med, for nå er det jo legalisert at jeg kan spille poker. Godt med litt drikke da.

Jo da – Fremskrittspartiet og Høyre har skjønt det – det viktigste kom først. Verden går fremover.

Men tilbake til egen boble – jeg mener det er viktigere å arbeide for at de i samfunnsfelleskapet skal ha tryggere jobber, og et bedre arbeidsmiljø, med trygge gode velferdsordninger for dem som er/ blir avhengige av det. Det er mye viktigere! Så valget er enkelt; “Brød og sirkus” – eller trygghet og fellesskap. Jeg velger trygghet og fellesskap.

PS – Nå skal visstnok Vinmonopolet holde åpen på valgdagen. Godt støttet av Kristelig folkeparti og Venstre. Det kan sikkert hjelpe en del Fremskrittspartiet/ Høyre-folk til døyve valgresultatet. Denne politikken holder bare ikke!

litt om rett og feil

Det er forbausende tyst med reaksjoner på all mobbing av nav brukere.
Om sant skal sies er det full motstand til nav brukere det tas sikte til, om ikke alle.
NAV er til, derfor må det finnes noen som har brukt for denne instans. Selv om
det tidligere kaltes for Trygdekontoret, har det ingen eller liten,
sammenheng med det. I Samhandlingsreformen ps.( et ord på norsk som ikke finnes).
Der står det mye. Der står det bl.a
at uføretrygden også opprinnelig er en forlenget arbeidsledighetstrygd!
For og utdype dette litt: Finnes det da brukere av nav som har gått på denne
trygden i 30 år. Disse har aldri fått kommet inn under tilpasset opplæring eller
tilpasset arbeid. Disse har i hverdagen mange kroniske sykdommer, eller er innvandrere
slik at dem er særs lite akseptabel på arbeidsmarkedet, eller ikke har fått den høye og
riktige utdannelse etter Norske normer.
Disse nav brukere blir da mobbet i et system som prater fint om seg selv.
Bl.a at vi skal ha et likt samfunn for alle.
Det dette systemet har gjort i slike tilfeller ved og ikke legge til rette for
mennesker med betydelig behov for tilpasset arbeid og tids-riktig planlegging.
Disse er ikke organiserte.
Mange av dem har ikke greid og få tilpasset skole, for siden og gå ut i videre arbeid.
Ofte er disse år etter år med egne barn, fått lite eller ingenting igjen for sitt strev.
Slike som offrer seg for at de mange skal kunne få et verdig liv. De finns og de lever
i dag! De har aldri fått ferie og feriepenger. De har i dag ikke råd til og ha bil.
De lever av godt humør i sin lidelse med og ha diverse skavanker men ikke slike
som er innunder daglig omsorg av det offentlige, og mange sitter i ensomhet.
Det kan være nav brukere som har kommet utpå med narkotika og alkohol. og annet
forskjellig missbruk.
Og hvorfor det, hva er årsaken til at noen ikke kommer ut av psykiske lidelser?
Kan noen legge hånden på hjertet og si at oppfølgingen er uklanderlig? Nei.
Ung og gamle som tar livet av seg, som ikke har noen annen råd.
Det finnes unge mennesker som aldri har hørt om oppfølgingstjenesten i fylkeskommunen.
Da blir det enkelt og tenke slik at: Må systemet vårt være slik at det Må være tapere å noen som
vinner? Hvem har ansvar for denne fordelingen i et alminnelig liv? Og hvem har
bestemt det?
En kan ikke si til en uten armer. Skaff deg arbeid? Eller til en uten utdannelse! Skaff deg arbeid!
En kan ikke si til en person som aldri har opplevd noe fra barnsben av. At den ikke likestilles
med andre som klarer det bra med venner og læring og mestring av situasjoner i hverdagen.
Det er ikke mulighet for en som er til-sidesatt og braute seg frem i et arbeidsliv. Når en må
ha høyskoleutdanning for og gjøre det enkleste arbeid.
Til i dag har det vært lønnsomt med arbeid for de fleste. Med med dagens system går de unge
enda vanskeligere tider i møte. De såkalte nav brukerne som går i tilpasset arbeid får
36 % skattetrekk. Og med en lønn på 12000 kr pr mnd. Alt ettersom hvor frisk man er, og om en
ikke har noe fravær. Det er virkeligheten! Hva skal en si?
Og bare for og nevne det til alle dere som setter skylden på vår regjering og tidligere regjering.
Vi pålegges fra eu diverse lover og regler. som medfører de fleste avgift på avgift vi ser
i dag. Kanskje det er på tide at regjeringen setter seg ned og virkelig evaluerer for-delingen.
På hva skal eu ha og hva *må *Norge ha.
Den såkalte eu tilpassingen, med norm som ligger på eu premisser. Vil øke
fattigdommen i Norge. Den vil gi større forskjeller og det vil ikke gi oss en tryggere hverdag.
I mange eu land er det den direkte familien som tar vare på de syke og gamle.
Det er noen år siden vi hadde slik ordning i Norge. Skal vi dit igjen?
Det systemet som nav ligger under for vil rett og slett sikre at de fleste nav brukere,
ikke får noe igjen for sin anstrengelse med arbeidet som er tilpasset dem.
Hvem er det ikke som vil arbeide da det lønner seg?
NAV blir i større grad den fattigkassa, som ingen vil blande seg med, men MÅ.
Fordi det finnes ikke og oppdrive den enkleste jobb for alminnelige mennesker.
Dette er et system vi som velferd staten Norge har satt som krav, på utdanning. Men det er et
ufullstendig verk siden det er så mange som fortsatt går på forlenget arbeidsledighetstrygd!
Og et system der ungdommene våre dropper ut av skole eller annet. Skal man bare glemme dem da?
De får skylle seg selv? Nei slik kan vi ikke ha det. De fleste sier at det
hele og fulle ansvar ligger på nav brukeren selv, men er det det?
Derfor kan de henges ut, og trakasseres. Et likt samfunn for alle er da det snakkes om syke og gamle,
da det snakkes om en enslig mor, eller den som ikke har riktig utdannelse. Og den som er syk i kroppen
og ikke i hodet. Da er det marginer og spørsmål i ente og mente. Da er det feil i registrering og da er
det feil tid. Et par dager gjør stor forskjell i det byråkratiske systemet. Nav brukere er fattige med lønn fra
13.000 kr per mnd netto utbetalt. Og
om to nav brukere skulle finne på og sette bo sammen, da blir det et saftig fratrekk på nav-lønnen.
Derfor mange velger og leve alene og oppta et hus eller leilighet i ensomhet.
Om det og tenke klart, skulle en heller velge og ikke redusere nav lønningen. Slik ville mennesker
i Norge, hatt glede av og bo sammen, hjelpe hverandre når sykdom kommer inn, spare penger
for samfunnet med privat husholdning ordning i stedet for dyre opphold på sykehus i
omsorg-tjenester og hjemmesykepleie.
Her kan en faktisk spare penger ved og ikke trekke i nav lønnen og heller la mennesker hjelpe til
med og få samfunnet til og gå rundt uten alt for mye byråkrati og kontroll. For kontrollvesenet er
frampå hver dag. Det er særs farlig om noen skulle snyte på staten og ikke sitte ensom og forlatt
i sin sykdom og nød. For det er å snyte. Men hvem snyter egentlig hvem?
Og uten alle ensomme som er hjemme-sitter ville det kanskje vært bolig til alle.
Slik at prisen på bolig ville vært normal. For hvem fins det bolig for i dag? Ikke for en som har 120.000
i årsinntekt ihvertfall!
Anita Vold.