Viser arkivet for august, 2015

Med tvang skal demokratiet temmes!

Ferdinand Finne skrev at «Veien blir til mens man går». Dette ble etter hvert en ledelsesfilosofi hvis formål var at historiske tilbakeblikk ikke lenger viktig, man skal bare se fremover. Kommunereformen minner mye om at “veien blir til mens man går”. De som har forsøkt denne ledelsesfilosofien har fått erfare at det kan gå veldig galt.

Kommunereformer er en EU-initiert sak, som går ut på å sentralisere makt, og avdemokratisere demokratiske beslutningsprosesser – slik som vi er vant med. Det EU gjør – gjør man i Norge. Erfaringen, etter at Norge undertegnet EØS-avtalen i 1994, er at reformer fra EU ikke har betydd noe positivt verken for demokratiet eller for arbeidstakere og trygdede.

Hvorfor ødelegge det som fungerer? Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) har gjort en omfattende undersøkelse, som viser at det generelt er de små kommunene som fungerer best? Kan det være slik kommunereformen er en reform hvis formål er å senke den generelle standarden på velferdstjenester, dvs vekk fra det som fungerer godt?

En kommune er vårt «andre hjem» og vår trygghet. Den sørger for helsetilbud, omsorgstilbud, skole og utdanning, barnehage, infrastruktur, vann og kloakk, renovasjon mv, mv. Nærhet og trygghet i forhold til kommunetjenester betyr veldig mye for den enkelte. Det er dette kommunereformen handler om.

Norge bruker gjerne Danmark som forbilde for reformen, eller «Strukturreformen» som den ble kalt der. Erfaringen fra Danmark er mer sentralisering, og at utkantene rammes hardt av en slik politikk. Men å sammenligne Norge med Danmark blir helt feil. Danmark har et areal på 43093 kvadratkilometer, med ca 129 innbyggere pr kvadratkilometer. Norge har et areal – og en topografi som ikke kan sammenlignes med Danmark – på 385 155 kvadratkilometer, med ca 14 innbyggere pr kvadratkilometer.

Kommunereformen – slik Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre vil ha den – handler om at om nødvendig med tvang skal de slås sammen, til ca 100 kommuner (NHO vil ha 77). Med tvang skal demokratiet temmes! NHO ser ut til å ville at Norge styres etter en konsernmodell – ikke som en kommune. Med storkommuner, er det også en generell fare for flere lukkede beslutningsprosesser, slik det hevdes at skjer i byer som blant annet Oslo og Bergen.

Hvorfor «hopper» alle politikere når EU/ Fremskrittspartiet/ Høyre og markedsliberalistene sier hopp? Kommunereformen har definitivt startet i feil ende. Først skal det tegnes nye kommunegrenser, deretter skal man ta stilling til om det skal være folkeavstemming eller ikke. Er det dette som er viktig for en kommune?

Før man begynner å diskutere kommunegrenser, må det viktigste være å finne ut hva som skal være en kommunes/ fylkeskommunenes oppgaver i fremtiden? Hvordan skal kommunene/ oppgavene finansieres? Hvordan vil fremtidig skattesystem bli? Hvor i storkommunen skal de ulike oppgavene administreres fra/ plasseres geografisk? Hva vil skje med de interkommunale selskapene – vil disse bli underlagt demokratisk styring og kontroll igjen eller ikke? Hvordan skal eventuell opparbeidet kommunegjeld/ ressurser ivaretas under felles administrasjon? Og kanskje viktigst; Hvor mange medlemmer skal nytt kommunestyre eventuelt bestå av? Når denne type avklaringer plassert, da kan man tegne nye kommunegrenser – for så å sende resultatet ut til avstemning blant kommunenes innbyggere – før det vedtas.

Det jeg frykter mest, er at storkommunestyrene vil bli som på Stortinget og i byråkratiet – at det knapt finnes plass til arbeidstakere og trygdede på valglistene, kombinert med at det blir få kommunestyremedlemmer i kommunestyret. Jeg vil også tro at flere av de mindre partiene – vil oppleve at det blir vanskeligere å drive partiapparat/ og administrere en valgkamp i en storkommune.
Min største frykt med reformen er økt press på privatisering, salg av fellesskapet eiendommer og verdier til spekulanter.

Jeg vil aldri støtte en storkommune, før det foreligger sikre garantier for ivaretakelse av demokratiet, og at de beboerne som bor i storkommunens yttergrenser er sikret de samme gode tjenestene som før. Trygghet for den enkelte er viktigst!

Mindre muligheter å fly til Spania

Det har opp gjennom årene vært en stor interesse for å reise til Spania fra Østlandet og Hedmark. Mange fra Hedmark har benyttet seg av Gardermoen for å komme seg til Spania, men en del har også brukt Torp og Rygge.

Flere og flere direkteruter til Spania har blitt lagt ned de seneste årene, og man må oftere innom en hub i Frankfurt, København eller London før man blir tatt videre til Spania. Dette gjelder for det meste fastlandet i Spania, og dersom man reiser til Valencia, Bilbao og Sevilla. SAS hadde tidligere for eksempel direkteruter til alle disse byene, men har etter hvert lagt de ned.

Det er ikke bare SAS som har kuttet ruter til Spania. Ryanair har også blitt nødt til å gjøre dette fra Sandefjord etter å ha mistet subsidier fra spanske myndigheter. Det er ikke tvil om at det er populært å reise til Spania, men det spørs om trafikkgrunnlaget er stort nok fra for eksempel Torp lufthavn. Folk fra Odalen, Vinger og Solør har fortsatt store muligheter til å komme seg til Spania, selv om disse mulighetene har blitt redusert de seneste årene.

Samtidig kan vi se at det blir opprettet nye flyruter til Spania. For solhungrige nordmenn er Alicante og Costa Blanca svært populært. Hit reiser tusener av nordmenn, spesielt i sommermånedene. I Torrevieja bor det svært mange nordmenn, og en skulle nesten ikke tro at en var i Spania når man går på gatene i Torrevieja. Det er ikke uten grunn at byen går under kallenavnet Torvika.

Skal man reise til Spania når man bor i Hedmark, så er fly fra Gardermoen det de aller fleste foretrekker. Det er i mange tilfeller også det enkleste. Velger man å fly fra Rygge lufthavn, så har man muligheten til å reise til steder som Madrid, Malaga, Ibiza, Mallorca, Gran Canaria, Tenerife og Alicante. Det er Ryanair som opererer disse rutene, og den eneste grunnen til at man burde velge å fly med Ryanair fra Rygge er fordi de ofte er ganske rimelige. I flere tilfeller kan man få det for halv pris fra Rygge kontra Gardermoen, selvfølgelig kommer det an på destinasjonen og tidspunktet man bestiller på.

De første kuttene i flyreiser til Spania begynte i 2003, men siden den gang har mulighetene til å reise til Spania økt betraktelig. Det går flere fly nå enn hva det gjorde i 2003, og til flere destinasjoner. I 2003 valgte Star Tour å kutte flyvningene sine til Alicante etter å ha hatt disse flyrutene siden 1970-tallet. Dette er bare et eksempel på at verden er i forandring, og at charterselskapene har fått det langt vanskeligere de seneste årene som en følge av internetts gjennombrudd.

Stadig flere velger å bestille flybilletter på nett selv, og deretter finne hotell og leilighet. Færre velger å benytte tradisjonelle reiseselskaper, og det lider selskaper som Star Tour, Apollo og Ving av. Som en konsekvens av dette har selskapene stadig utvidet reisedestinasjonene, og tilbyr nå også mer eksotiske reisemål enn før.

For Hedmarkinger har ikke mulighetene for å fly til Spania blitt forverret så veldig mye, selv om noen ruter har blitt kuttet. Fra Gardermoen har man fortsatt mange ruter til Spania, og det har blitt mer konkurranse på flyvningene enn før. Flere billigselskaper har meldt seg på i kampen om kronene, og det har kommet oss forbrukere til gode.

Det ser ikke ut til at Spania forsvinner fra nordmenns lepper med det første, og vi skal dermed ikke se bort i fra at det åpnes opp for enda flere flyavganger til Spania fra for eksempel Gardermoen. Nord-Spania er det nok flere og flere som kommer til å få opp øynene for, og det er ikke utenkelig at det kommer noen nye direkteruter dit. San Sebastian er for eksempel en svært vakker by som har mye å friste med, blant annet vakker natur og et rikt utvalg i gode restauranter.

Omstilling/ endring til hva?

I et forsøk på å bortforklare økende arbeidsledighet – spesielt ungdomsledigheten, og iverksettelse av tiltak for å bekjempe den, hører vi at Høyre – ved statsminister Erna Solberg, og Fremskrittspartiet – ved finansminister Siv Jensen, ofte bruker ordene «behovet for omstilling og «endring» i ulike medier.
Som oftest, når ordene «endring» og «omstilling» blir benyttet, mister journalistene/ mediene tråden, og vi blir stående uten svar/ definisjon på hva virkningene av endring/ omstilling vil bli for den enkelte.

Motangrepet fra Fremskrittspartiet og Høyre – på begrepene «endring» og «omstilling» er «reversering» – i negativ betydning. Det Fremskrittspartiet og Høyre ikke nevner – er at det finnes faktisk muligheter for en tredje vei. Den velger jeg å kalle «tilpasning i fellesskap».

Så: Hva er det saken egentlig handler om?
Kanskje en ide å se på Høyres Erna Solberg (statsminister) og Fremskrittspartiets Siv Jensen (finansminister) begreper «endringer» og «omstillinger» har av reelt innhold, og hvor er uttrykkene hentet fra? Retorikken og politikken virker til å være usedvanlig lik den samme som statsminister Davis Cameron fører i England – eller den politikken som Moderatarne/ Fredrik Reinfeldt førte i Sverige gjennom i 8 år.
Konklusjon: Det handler altså om høyrepolitikk (EU-politikk).

Dessverre ser vi at mange arbeidstakere og trygdede også har fått en forestilling om at ordene “endring” og «omstilling» betyr positivt noe for dem også. Det gjør det veldig sjelden, eller aldri.
Mange arbeidstakere/ trygdede har beklageligvis glemt sin egen historie, og at verken arbeidstakere eller trygdede har fått noe gratis av kapitalen – og i hvert fall ikke under markedsliberalismens definisjon av begreper som «endring» og «omstilling».

Arbeidstakere har kun en ting å selge – det er sin egen arbeidskraft. Den vil kapitalen ha – billigst mulig – helst på slavedriftskontrakter (les; sosial dumping, ulovlig kabotasjetransport, billig arbeidskraft i/ fra utlandet som lever under uverdige forhold m.v). For arbeidstakere må målet alltid være å finne en god balansegang i fordelingspolitikken mellom egen – og eierne av virksomhetens – fortjenester (solidarisk lønns- og fordelingspolitikk).
Trygdede er avhengig av det offentliges muligheter til å innhente skatter og avgifter for å dekke trygdeutgiftene. Det handler om å ha en rettferdig og solidarisk skattepolitikk.

I Fremskrittspartiet/ Venstre/ Høyre og Kristelig Folkepartis (og markedsliberalistenes) verden, er det bare lavtlønnede som skal betale skatt. De rike skal ha skatte- og avgiftslettelser i bøtter og spann, reformer som tilrettelegger for utbytte- og skatteplanlegging (skatteflukt), og multinasjonale konserner som skal slippe å betale skatt overhode.

Virkningen av at de lavtlønnede arbeidstakerne tjener stadig mindre (får mindre andel av fortjenestene) – er at blir det mindre/ lavere inntekter å hente skatt fra. Og skattebyrdene blir tyngre og tyngre å bære jo lavere inntekt man har, og virker urettferdige (blir gjenstand for svart økonomi/ økonomisk kriminalitet). Derfor forsøker høyrepartiene med «skatte- og avgiftslettelser» generelt som valgkampsak – som viser seg gang på gang å være en bløff – ovenfor arbeidstakere og trygdede.

Det er denne utviklingen, men mindre tilgang på skatteinntekter, som er velferdssamfunnets største trussel. Dette må også ses i sammenheng med at Fremskrittspartiet/ Venstre/ Høyre og Kristelig Folkeparti selger/ privatiserer alt av det offentlige (fellesskapets) verdier, virksomheter og gode inntektskilder – som bidrar til å finansiere offentlige velferdstjenester.

Det Fremskrittspartiet/ Venstre/ Høyre og Kristelig Folkeparti (markedsliberalistene) bedriver, er med andre ord en styrt avvikling av velferdsstaten i en bit-for-bit-politikk gjennom å underfinansiere den (les; EU/EØS og «Hellas-syndromet»). Eksempel på dette er underfinansiering av kommuneøkonomien – og mange kommuners høye gjeld – påført for dekke velferdstjenster

Historien er: Enhver «endring» og «omstilling» i moderne tid i EU/ EØS-området har hatt den konsekvens/ fasit at de rike tjener seg rikere raskere enn noen gang, mens arbeidstakere (og trygdede) taper.

Beste eksemplet som dokumenterer det – er England. Statsminister David Cameron (The Conservative and Unionist Party) har ovenfor sin befolkning forkynt at landet trenger «forandringer», og folket har stemt på ham. Hva har «forandringene» betydd ovenfor arbeidstakere og trygdede? Jo, nettavisa Mirror skriver: «Siden David Cameron ble statsminister har arbeiderne sett sin reallønn falle med 8,4%, mens de rikeste, «the fatcats», kan glede seg over en inntektsøkning på 26%.» Ifølge Oxfam lever nå 20% av Storbritannias befolkning under den offisielle fattigdomsgrensa.

Det er på tide å våkne! Vi overøses med retorikk utarbeidet av organisasjoner som Civita og pr- og konsulentbyråer med lobbyvirksomhet og marked/ markedsstyring som sin spesialitet. Vi må ikke tape av syne at alle endringene i positiv retning for arbeidstakere og trygde har skjedd gjennom kamp, og det faktum at vi har hatt sterke fagforeninger, pensjonistforeninger, og foreninger/ interesseorganisasjoner for trygdede. Slik må det for alltid bli!

Tidligere statsminister Odvar Nordli sa det så fortreffende slik: «Et langt liv har lært meg at markedskreftene har enda ikke løst ett sosialt problem, ikke et eneste ett. Men du verden hvor mange de har skapt».

Og Odvar Nordli har helt rett! Derfor er ikke Høyres Erna Solberg, eller Fremskrittspartiets Siv Jensens udefinerte/ innholdsløse bruk av begrepene «endring» og «omstilling» svaret eller løsningen på arbeidstakere/ trygdedes utfordringer verken på arbeodsledighetsspørmål, eller bevaring av velferdsstatens ytelser og tjenester.
Jeg ønsker meg derfor «tilpasning i fellesskap» som et alternativ til «endring» og «omstilling»!

Kraftverkene må forbli på norske hender!

Lav inntjening på kraft for tiden gjør at det åpnes for at 53 norske kraftverk skal selges innen oktober i år. Salget vil bli åpnet for utenlandske investorer. Med den salgsavtalen følger også muligheten til å bygge inntil 110 nye kraftverk i Norge for den som kjøper (Kilde: Adressa.no).

Et unisont krav fra det norske folk, må være at myndighetene sørger for at all kraftproduksjonen i Norge forblir på norske hender. Oljeeventyret er ikke evigvarende. Etter den tid ligger Norges fremtidige arbeidsplasser og verdier i de ressursene som ligger i norsk jord/ fjell, vann og bergverk, i havet, skog og landbruk, og den teknologiske utviklingen som Norge allerede er foregangsland på. Til å utvikle det, trengs miljøvennlig vannkraft, ikke minst i tider hvor el-kraft kommer sterkere inn også på transport- og produksjonsmidler.

Det er underlig at kraftkrevende industri generelt ikke oftere etablere seg i Norge for tiden. Vi har mer enn kraft nok – faktisk et betydelig overskudd – hvilken er årsaken til at kraftprisene er så lave som de er i dag. Det bør være lønnsomt, og klokt, å etablere slike arbeidsplasser i Norge, fremfor i land hvor det forurenses kraftig – med få eller ingen restriksjoner på forurensning og miljøskader, og dårlig/ helsefarlig arbeidsmiljø for befolkningen og jordklodens tåleevne.

I dag bygges det strømkabler for utførsel av norsk kraft til utlandet, et prosjekt som finansieres av norske strømforbrukere. Dette for at markedsliberalister/ EU vil at Norge skal kobles til den europeiske kraftproduksjon. Det kan bety at råderetten over norske kraft og kraftpriser kan komme til å ligge i EU. Mister Norge kontrollen over egen kraftproduksjon – kan vi ende opp med å bli «sponsorer» for europeiske kraftspekulanter. Gjenkjøp av kraft kan i tilfelle bli en svært kostbar affære for norske husstander gjennom de kalde årstidene – kanskje så dyr at mange ikke har økonomi til å kjøpe den. Det må aldri skje!

Dersom det åpnes opp for at utenlandske investorer får kjøpe opp norske kraftverk, er veien kort til at de norsk finansierte strømkablene til utlandet også selges. Det kan bety at utenlandske interesser ikke bare får råderetten over norsk kraft, men kan også beslutte å føre tilnærmelsesvis all kraften ut av landet – dvs til de kraft markedene de kan få størst avkastning på den. EU trenger arbeidsplasser, og med kontroll over billig norsk kraft, kan det bli et eldorado for etablering av nye arbeidsplasser i EU og kanskje andre lavkostland?

Fremskrittspartiet og Høyre er i ferd med å gjøre Norge til en råstoffbank/ ressursbank for kyniske spekulanter som har til hensikt, eller har etablert seg i utlandet, samt for utenlandske investorer som kaster sine øyne mot naive norske politiske beslutninger.

Norske kraftproduksjon er i all hovedsak bygd opp gjennom et spleiselag av det norske folk. Norsk kraft hører derfor det norske folket til, og er en vårt lands viktigste kilde til fremtidige arbeidsplasser i Norge. Derfor må kontrollen over kraftproduksjonen forbli på norske hender!

Høyre i ny drakt?

På skolen lærte vi i sin tid at Høyre var et konservativt parti. Konservativt – hadde som betydning «å bevare» – eller «ta vare på/ bevare det bestående lærte vi. Den gang fremsto Høyre som et parti man kunne stole på – uavhengig av politisk ståsted, selv om Høyre var Høyre også den gang. Motsetningen til det å være konservativ – er å være radikal.

Så kom Fremskrittspartiet på banen. Med dem fikk vi liberalismen inn – men i en fornyet drakt. Liberalismens opprinnelig mål, var å begrense politisk makt og fremheve individets rettigheter. Fremskrittspartiet politikk i dag – betegnes som «nyliberalisme». Litt vanskelig å definere – men formålet synes å være å begrense politisk makt og la kapitalen fremheve individets rettigheter – under dekke av begrepet «frihet». I praksis betyr det at den som har kapital skal ha «frihet» til å undertrykke andre (les; Ny Arbeidsmiljølov, fri fremvekst av sosial dumping og arbeidsmiljøkriminalitet mv).

Et samfunn, består av mange enkeltmennesker. Skal man få et samfunn til å fungere, er man avhengig av å styre det i et fellesskap. Den erkjennelsen dannet grunnlaget også for Høyre – den gangen partiet var et konservativt parti.
Slik er det ikke lengre i dag. Høyre er i dag blitt symbolet på sentralisering og privatisering/ kapitalmakt – om nødvendig med tvang (les bl.a. kommunereformen). Høyre fremstår i dag som en trussel mot demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser (les: Eksempelvis utestengelse av parter i arbeidslivet ved utvalgsarbeid, det massive nei til EU-synet som råder i Norge).

Sosialdemokratiet som ble etablert etter andre verdenskrig, hadde som formål alle skal behandles individuelt, likt og med respekt (opprinnelsen var frihet –likhet og brorskap). Gjennom kollektive tariffavtaler, har arbeidstakere i dag i stor grad vunnet sin frihet fra undertrykkelse og klasseskille (selv om klasseskille dessverre igjen blir mer og mer synlig i vår tid – og er blitt en langt viktigere del av Høyres politikk under Erna Solbergs ledelse).

Med bakgrunn o ovenstående er min påstand er at Høyre ikke lengre er et konservativt parti – og i hvert fall ikke et parti man kan stole på. Høyre har fått en ny drakt – og fremstår som nyliberalistisk på linje med Fremskrittspartiet. Alle de fagre løftene som ble presentert foran Stortingsvalget i 2013 synes å være glemt.

Wegard Harsviks bok «Blåkopi» – viser oss hvordan Erna Solberg/ Høyre faktisk har brukt Fredrik Reinfeldt/ Moderatarne i Sverige sin oppskrift både for å få flertall ved Stortingsvalget i 2013 – og for å gjennomføre tilsvarende politikk i Norge i ettertid. Med andre ord, Erna Solberg har dratt Høyre ganske tett inntil Fremskrittspartiet politisk, og fremstår i dag som et nyliberalistisk parti, og et parti man ikke kan stole på (Les. Solberg benektet at hun sto for det som innholdet i boka “Blåkopi” omtaler før Stortingsvalget i 2013).

Man kan dermed fastslå at de endringene som har funnet sted i Høyres ideologi – og praktiske politikk – ikke har noen ingen ting med «konservatisme» å gjøre! Tvert om! Høyre fremstår i dag som et parti som driver utbyttepolitikk på sin egen befolkning (les privatisering av offentlige tjenester/ skatteplanlegging for kapitalen)!

Høyre bruker i dag – sammen med Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti – enhver anledning til å selge ut nasjonen Norges felles verdier, og gi innpass til utenlandske kapitalinteresser og multinasjonale selskaper, som i hovedsak er innrettet på å skumme fløten av norske eierinteresser.

Derfor skjer det at Fremskrittspartiet og Høyre (og andre markedsliberalister) – sammen med EU/ EØS-avtalen – bruker enhver mulighet til å bygge ned velferdssamfunnet og finansieringen av den (“Hellas-syndromet” – hvor det offentlige bruker mer penger enn hva de får inn), svekke demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser, avvikle den suverene rettsstaten, selge ut infrastruktur, eiendom og ressurser, og inngå ikke-reversible handelsavtaler mv internasjonalt. Kapitalen skal med andre ord ha frihet for å undertrykke andre – inklusive den befolkningen de er valgt av og for.

Det som er trist, er at det er mer en to år igjen før man kan få kvittet seg med den sittende regjering og deres støttepartier. Men velgerne har muligheten til å sende noen kraftige signaler ved årets kommune- og fylkestingsvalg, om at Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkepartis politikk er lite ønskelig for Norge. Gjør det – og benytt stemmeretten!