Viser arkivet for stikkord krise

Om å ta vare på mennesker i krise.

Jeg trur de fleste i Glåmdalsregionene stort sett har et bra liv. Vi blir som regel latt i fred med vårt, og vi har hatt hellet med oss når vi av ulike årsaker havna på denne pletten av jorda.
Stort sett får vi si hva vi vil og uttale oss om alt mulig.
Men så er det noen få(?) som av ulike grunner har havna utenfor denne selvfølgelige tryggheten. For det meste kvinner med og uten barn som havner i klemme, oftest fra ektemenn eller samboer som ikke kjenner eller har evne til å se andres situasjon med forståelse, eller det som kalles empati.
Årsakene er sikkert mange og det er ikke min hensikt å dvele med dem her. Bortsett fra at disse opplever sikkert situasjonen som en midlertidig eller varig krise. Det lille jeg kjenner til dette sier meg at ord skjelde dekker redselen mange av disse føler.
Her i området blir den lovpålagte beskyttelsen for disse menneskene ivaretatt fra flere kommuner…..er det 5 eller 6 kommuner?
Og av det jeg har forstått blir det bevilget penger i forhold til hvor mange beboere den aktuelle kommunen har på dette senteret – til driften. Er det ingen beboere fra den aktuelle kommunen – blir ingen penger; no cure no pay! Kanskje ligger disse bevilgningene nederst på prioriteringslista? Eller tar jeg feil?
Dette senteret ligger idag i Konsvinger, og kan vel for såvidt ligge hvor som helst. Senteret er i et hus fra ca 1955 og et hus med relativt liten verdi, med mye av den tids komfort og sikkert preget av alder og lengre tids slitasje.
For en tid siden ble manglene ved krisesenteret tatt opp i denne avisa, og svaret fra Kongsvinger kommune var at huset med fordel kan repareres og oppjusteres – for det ble det billigst!
Og jeg husker folks kampen om “kommunehuset” som er omtrent like gammelt og ikke lengre var tidsmessig akseptabelt. Riving og nybygg var eneste farbare veg når det gjaldt kommunens egen arbeidsplass.
Det blir av og til – men ikke så ofte påtalt hvordan kvinner blir behandlet i fler muslimske land. Da stiller jeg meg selv spørsmålet; – er vi så fordømra mye bedre?