Viser arkivet for stikkord landbruk

Har KrFs landbruksgaranti noen verdi?

Knut Arild Hareide slår fast at KrFs landbrukspolitikk ikke er til salgs. Samtidig uttales det fra KrF at deres viktigste mål med stortingsvalget i 2013 er å få en annen regjering. Hvilken verdi har KrFs landbruksgaranti? Står utsagnet til troende etter valget – etter mulig tautrekking og kamelsvelging rundt bordet med Høyre og Frp? Bondelaget forutsetter det, og vil heie på det. Hedmark Bondelag utfordrer Hedmark KrFs førstekandidat til Stortinget, Geir Byberg, på dette spørsmålet.

Ifølge rapporten Verdiskapning i landbruk og landbruksbasert virksomhet i Hedmark som ble utarbeidet i 2012 står denne verdikjeden for 16 % av all sysselsetting i Hedmark. I mange kommuner står landbruket alene for over 20 % av sysselsettingen. Norsk næringsmiddelindustri er helt avhengig av norske råvarer. Det er av avgjørende betydning for Hedmark at landbruket gis gode rammebetingelser i framtida.

I tida fram mot valget i september vil Norges Bondelag gjøre vurderinger av alle partiers landbrukspolitikk. KrF har i programutkast og i forbindelse med behandlinga av Landbruks- og matmeldinga ”Velkommen til bords” våren 2012 gitt støtte til hovedelementene i den norske landbruksmodellen med importvern, jordbruksforhandlinger og samvirkebasert markedsregulering. Vi vil spesielt peke på formuleringen om at ”de som driver landbruk blir sikret en inntekt på linje med andre yrkesgrupper”. KrF erkjenner at det er et inntektsgap, og at dette må tettes. Det er svært positivt!

Bondelaget har også regnet på KrF sin politikk. Da ser vi at det trengs betydelige løft i overføringer, prisutvikling og investeringer for å nå målet om inntektsnivå på linje med andre grupper. Dette er mål vi deler, og det er i tråd med hva som har vært jordbrukets krav i mange forhandlingsrunder.

I dette bildet hører også forslag fra Dagfinn Høybråten om grunnlovsfestet jordvern. Matjord er en grunnleggende ressurs når vi skal øke norsk landbruksproduksjon med én prosent pr år, for å holde tritt med befolkningsøkningen.

KrFs leder Knut Arild Hareide gjestet Norges Bondelags årsmøte i 2011, og var svært tydelig på at KrFs landbrukspolitikk ikke er til salgs! Dette er siden gjentatt flere ganger, bl.a. av nestleder Hans Olav Syversen og også etter at KrF valgte side når det gjelder regjeringsspørsmålet. Krfs garanti til landbruket er viktig. Det blir derfor svært avgjørende om Hareides utsagn står til troende etter valget. Vi forutsetter det, og vil heie på det.

Garantien fra KrF står i kontrast til det Høyre/Frp tilbyr landbruket. Hvordan skal de borgerlige partiene enes om landbrukspolitikken?

KrF vil ha ny regjering, og de har bestemt seg for å samarbeide med Høyre og Frp. Det er derfor med stor interesse vi konstaterer at landbrukspolitikken er et område der disse partiene ikke har til hensikt å ha noe felles plattform. De erkjenner at avstanden er stor. KrF representerer et gledelig ytterpunkt. Retningen for landbruket får vi derfor ikke vite noe mer om fra borgerlig side før etter valget, og disse partiene peker på helt ulik retning. Dette fører til stor usikkerhet om landbrukets rammebetingelser ved en eventuell borgerlig valgseier.

Vi vet fra programforslagene for FrP og Høyre at de ser for seg radikale endringer i landbrukspolitikken, endringer som kan få som konsekvens ulønnsom produksjon og mindre norsk mat. I ei tid med sterk befolkningsvekst internasjonalt og i Norge, og med truende klimaendringer, er det direkte uansvarlig og umoderne.

Når Bondelaget tar programforslagene fra Frp og Høyre på alvor og regner på utslagene, protesteres det vilt. Det forteller oss at slike beregninger ikke er gjort av partiene sjøl, og at politikk formes ut fra antakelser og politisk prinsipprytteri. I og for seg ingen nyhet, men likevel bekymringsfullt for landbrukets utøvere og for unge som vurderer å satse på matproduksjon.

Vi ser fram til klar og tydelig støtte fra KrF til nødvendige tiltak og politikk også ved kommende oppgjør. Det er resultatene som teller!

Einar Myki
Hedmark Bondelag

Matbløff?

Du ville ikke fyllt lite energigivende og ødeleggende bensin på bilen din kun fordi den var billig, men hvordan er det med maten du spiser hver dag?

Fedmedebatten slår inn over oss i alle former for medier, og fagfolk debatterer. Skal man slankeoperere barn helt ned i 13-årsalder? Hvorfor er det mer overvekt på bygdene enn i byene? Hva inneholder faktisk maten vi spiser? Hva er årsakene til denne problematikken?
Spørsmålene er mange, og svarene er nok også utallige og ulike.

Det reklameres stadig for nye former for ferdigmat, og vi skal ha stadig enklere måter å få hverdagen til å gå opp og dette går spesielt ut over maten vår.

Før besto matfatet av ville planter og ville dyr, og deretter kom jordbruket, og sauen ble tjukkere, frukten søtere og vi begynte å spise korn. Nå tar vi ut enkelte komponenter av matvarene for så å sette de sammen igjen til nye produkter. Dette gjør det vanskelig å sette sammen kosten på en fornuftig måte. Elling Bere, professor i folkehelsevitenskap ved Universitetet i Agder

Da jeg var i barneskolealder sådde vi gulrøtter, sukkererter, mais, plantet løk, kål og satte poteter. Vi hadde et sunt og naturlig forhold til hvor maten kom fra, og kunne i løpet av sommeren og høsten følge utviklingen. Ikke noe smakte bedre enn de første gulrøttene vi kunne høste fra åkeren. I tillegg til den gode smaken og kjennskapen til maten, var det alltid en morsom konkurranse om hvem som kunne finne grønnsakene med den merkeligste formen. Poteter som liknet små mennesker, andre liknet troll og noen liknet dyr. Gulrøtter like så – det var mest morsomt å finne de rareste gulrøttene, og disse smakte jo selvfølgelig også best.

Hva får dagens barn oppleve av naturens undre? Alle grønnsaker som leveres butikk skal ha en bestemt form og bestemte mål for å være kvalifisert for butikkhyllene. Tenk hvor mye mer gøy ungene kunne ha det dersom de kunne få plukke med seg sine egne grønnsaker med sin unike form enten den liknet et menneske, troll eller et dyr.

Hvilke følger får dagens landbrukspolitikk for matvareutvalget og næringsinnholdet?
Slik landbruket blir presset til å drive i dag utarmes jordsmonnet raskt og produsenten har til en hver tid et sterkt press om rasjonalisering. Resultatet blir at vi får stadig lavere næringsinnhold i matvarene, hveten får høyere innhold av gluten fordi dette gir gode bakeegenskaper og derav høyere pris, dyr skal vokse raskest mulig slik at de kan leveres raskest mulig til slakt. Det er mange eksempler som kan trekkes frem, men hovedpoenget er hvilke følger en slik politikk og et slikt press får for matkvalitet og næringsinnhold.

Hva er det egentlig man ønsker med norsk mat og det norske landbruket, og hvem er det som legger føringer for hvilken mat du spiser?

Vi har vel aldri hatt flere tilfeller av livsstilssykdommer, matvareallergier og -intoleranser enn det vi har i dag. Det er et varsku at vi nå i Norge har innført lovpålagt folkehelse. Vi er et opplyst folk med uendelig tilgang på informasjon, men hvilken retning er vi faktisk på vei?
Når man begynner å gå i dybden på hva man spiser og hvilke tilbud man har i butikkene så er det kanskje ikke så unaturlig at det er en viss sammenheng mellom hva vi spiser og hvordan kroppen vår fungerer.

Det er noe som heter du blir hva du spiser, og forskning innen mat og ernæring har gitt mange konklusjoner i denne retningen. Hvordan påvirker maten de biokjemiske prosessene i kroppen, hvordan påvirkes hormoner som insulin og kortisol, hvordan påvirkes fettlagringen og hvordan er fettsyrebalansen? Hvilken kunnskap får kommende generasjoner om mat og ernæring når man ikke har noe naturlig forhold til hvor maten kommer fra og man i tillegg stort sett spiser halv- eller helfabrikert mat? Hvilken kunnskap får kommende generasjoner om tilberedning av mat slik at man beholder næringsstoffene på en best mulig måte?

Det skjer mye spennende innovasjon i dagens samfunn, men det er kanskje ikke alt som er i positiv forstand. Når det gjelder mat og ernæring kan vi med fordel rykke 30 år tilbake uten å ha noe særlig å tape. Da ville vi hatt et sunt og fornuftig forhold til mat, ikke kun basert på pris og at det skal være raskt og enkelt slik det er i dag. Hvordan vil dagens utvikling påvirke vår fremtid, livsstil, folkehelse og kommende generasjoner?

Hva er betydning av norsk landbruk og matsikkerhet?

Det har den siste tiden vært debattert mye rundt norsk landbrukspolitikk, prissetting og tilskuddsordninger. Det fremkommer at det er stor mangel på kunnskap blant befolkningen hva gjelder norsk landbruk og rammebetingelser som gjelder for næringen. På bakgrunn av dette er det derfor et tydelig behov for oppklaring og informasjonsdeling til det norske folk.
Det er delte meninger om bruken av statlige midler til landbruket, men vet man faktisk hvordan midlene fordeles ?
Landbruksnæringen i Norge er politisk styrt. Helt siden 1950 har det blitt ført forhandlinger mellom staten og jordbruket om priser på landbruksprodukter og andre forhold som regulerer næringen. Vekslende regjeringer og endringer i samfunnsforholdene har gitt endringer i målsetningene for norsk landbruk. Midt på 70 –tallet gjorde Stortinget det såkalte opptrappingsvedtaket som hadde til hensikt å gjøre bønder og industriarbeidere økonomisk og sosialt likeverdige, et vedtak som hadde stor aksept i et samfunn i vekst og sterk utvikling som følge av at Norge nå var blitt en oljenasjon. Men vedtaket førte etter hvert til overproduksjon, og overføringene til landbruket som hadde økt betydelig, ble utover 90 – tallet kuttet ned.
I stortingsproposisjon nr 8 (1992 – 1993) la man fortsatt vekt på at landbruket skulle spille en viktig rolle i distriktspolitikk og sysselsetning i hele landet og matvaresikkerhet. I politikken de siste 10 – 15 årene har man mer og mer gått bort fra disse målene. Landbruket er i dag en næring i sterk endring, ettersom det foregår en voldsom strukturrasjonalisering. For næringen selv har denne utviklingen betydd stor avskalling, og for mange aktive gårdbrukere er svak økonomi og usikre framtidsutsikter en stor bekymring.
Utgiftene i det norske stasbudsjettet er for 2011 på ca 925 milliarder kroner. Av dette brukes 13,1 milliarder, altså mindre enn 1,5 % til produksjons- og pristilskudd i landbruket. Til sammenligning utgjorde overføringene til landbruket 6,8 % i 1980 og 2,2 % i 2002. Disse pengene bidrar til at det kan drives landbruk over hele landet, og ikke bare i de beste og mest sentrale jordbruksområdene våre. På den måten er landbrukspolitikk også distriktspolitikk. Overføringen til landbruket skal dekke en rekke fagområder fra råvareproduksjon innen jordbruk og fiske, skogbruk, kulturlandskap, bygdeutviklingsmidler, en rekke utviklingsprosjekt for distrikts-Norge, Inn på Tunet (grønn omsorg), miljø-/klimatiltak til FoU og velferdstiltak. Det er altså en rekke områder bevillingene skal dekke som er sentrale for å opprettholde norsk matproduksjon og liv i distriktene.
I dagens Norge er vi avhengige av å importere store mengder mat, og med verdens klimautfordringer kan man spørre seg hvor enkelt dette vil være i fremtiden. Sist år har det kommet flere eksempler på at enkelte land innfører eksportforbud på råvarer for å sikre mat til egen befolkning. Hva hjelper det da å ha penger til å kjøpe mat dersom det ikke er mat å kjøpe?

Mange forbrukere klager over at maten er dyr i Norge. Er den egentlig det? Bonden får i dag ca kr 2,30 per kg for mathvete. I butikken koster et brød gjerne 25 – 30 kroner, noe som gir en kilopris for brød på rundt en 50 – lapp. Melk gir en inntekt på rundt kr 4,25 per liter. Butikkprisen ligger på ca kr 14. Disse eksemplene illustrerer at det er mange ledd som virker svært fordyrende på maten. Norge er et høykostland og vi er en av verdens rikeste nasjoner, der veldig mange grupper i samfunnet har det svært godt, men vi har aldri brukt mindre penger på mat sett i prosent av inntekt.
I alle bransjer er det urovekkende når rekrutteringen stopper opp; gjennomsnittsalderen på bønder i Norge er nå 51 år. Det er et alvorlig symptom på at noe er galt i næringa! Forklaringa er enkel: Det er for dårlig betalt å være bonde. I 2010 var gjennomsnitts arbeidsvederlag for norske bønder ca kr 210.000, eller 112 kr/time (1 årsverk i landbruket = 1875 timer). Det er to kroner mer enn hva Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) mener er akseptabel lønn for ungdom i sommerjobb. Dette er bekymringsfylt med tanke på å produsere mat til egen befolkning. Hvordan skal denne situasjonen kunne endres?
I det kalde fjord-, fjell- og skoglandet Norge skulle det være bortimot naturstridig å dyrke mat. Men fra naturens side bidrar Golfstrømmen til å gi landet vårt et temperert klima, i motsetning til arealer på samme breddegrad andre steder på kloden. Norge har ikke mer enn snaut 3 % dyrket mark, ca 10 000 km2 , på størrelse med Hardangervidda. Til sammenligning er over 50 % av Danmark jordbruksland! I verden i dag har vi nok mat, men på grunn av det store fordelingsproblemet er det mange sulter. Prognosene tilsier at befolkningen kommer til å øke dramatisk de neste ti – årene, og passere 9 milliarder i 2050. Dette tilsier at det er behov for betydelig mye mer mat enn vi produserer i dag. For å mette så mange folk må man øke jordbruksarealene, stoppe nedbyggingen av dyrka mark og i tillegg intensivere produksjonen. Som om ikke det er nok vil kravene til kvalitet og miljøhensyn øke ytterligere. Det er et tankekors at nordmenn og norske myndigheter ikke ser ut til å ta inn over seg dette alvoret. Selv om politiske målsetninger sier at jordvernet skal øke, så forsvinner 20.000 dekar dyrka mark i Norge, tilsvarer 3350 fotballbaner.
Beredskapslager av korn ble avskaffet i Norge i 2003 og selvforsyningsgraden er i Norge i dag drøye 50 %. Da er det illevarslende at kornprisen stadig når nye høyder på verdensmarkedet, forårsaket av blant annet ekstremvær som ødelegger avlinger over hele kloden, og høye oljepriser som sammen med økt etterspørsel etter mat minsker verdens kornlagre.
Norske politikere og norsk befolkning må nå se alvoret av verdensmatvaresituasjon og legge til rette for at vi kan ha et levedyktig norsk landbruk slik at vi sikrer norsk matsikkerhet. Det er ikke nødvendigvis noen selvfølge at den oppvoksende generasjon vil kunne bruke like lite av sin inntekt til mat og at det kun er penger som styrer matmarkedet. Vi må verne om våre ressurser slik av våre barn også kan gå en god fremtid i møte med et levedyktig land som kan opprettholde sin posisjon i verdenssammmenheng.

Eivind Mehl
Kjersti R.Omsted