Viser arkivet for stikkord med

OM Å FØLGE MED I TIMEN...

I mai 1885 gjorde Stortinget et historisk og fremdeles gjeldende vedtak: Jamnstillingsvedtaket, eller ”likestillingsvedtaket” for de som ikke forstår nynorsk. Vedtaket innebar en offisiell likestilling mellom Folkespoget som Skole- og officielt Sprog (Landsmaal) og det alminnelige Skrift- og bogsprog (dansk-norsk Rigsmaal), spesielt i skolen. Målformene fikk navnene nynorsk og bokmål i 1929.

Omkring 1905 brukte ca. 25% av skolekretsene nynorsk, mot omtrent 7% i dag. På grunn av likestillings-vedtaket ble begge skriftmåla brukt i offentlig administrasjon, offentlige medier som NRK og i byråkratiet. Det var et krav at man skulle beherske og svare på forespørsler og brev på samme målform som de ble mottatt. Seinere er det også, for de to nordligste fylkene sitt vedkommende, et krav at man også skal kunne beherske samisk. I tillegg har det kommet til noen minoritetsspråk (f.eks. skogfinsk) som har oppnådd nasjonal status, mest for å oppgradere språkenes betydning for kultur, identitet og tilhørighet.

Når Glåmdalen skyver to unge, norske kvinner foran seg som en buffer mot nynorsk, er det dårlig gjort mot jentene. De uttalte seg i forrige uke mot nynorsk, og mente den var en byrde de ikke burde ha. Dessuten anklager de rådgivingstjenesten ved de enkelte skolene for å ha gitt dårlig veiledning.

Det reiser noen spørsmål: Hvorfor skal barn av innvandrere slippe billigere enn etniske norske elever, bare fordi de er utenlandske i utgangspunktet? Jentene i oppslaget er tydeligvis barn av førstegenerasjons innvandrere, har bodd i Norge i 10 år, noe som vel betyr at de begynte i den norske grunnskolen i nesten samme alder som andre, etnisk norske elever. Det betyr videre at de har fått samme opplæring i alle fag og opplæring i foreldrenes morsmål. Når man så kommer til diskusjonstemaet nynorsk, har de nøyaktig de samme forutsetningene som alle andre elever til å kunne mestre dette.

Når man, jeg hadde nær sagt som vanlig, prøver å vri seg unna lovlige vedtak som angår nynorsk, går det klart fram at det ikke er fellesskapet av elever som er i søkelyset. Det er deres egen egoisme, som byr på sjølmedlidenhet og ynking over noe man helst vil unngå. At de får med seg personer i skolesystemet er ikke uvanlig, men det er uetisk og faglig uansvarlig i forhold til opplæringslov og faglig innhold i norskfaget. Dersom jentene er så gode i andre fag som de påstår, ville ikke nynorsk være noe problem, de ville selvsagt hevdet seg der også, men ville muligens kunne oppfatte undervisning-en som ”unyttig” for deres formål.

Når Glåmdalen på lederplass applauderer denne dårlige fagholdningen ved overskriften ”La de unge slippe nynorsk”, vitner det om en grenseløs mangel på kunnskap og en høy grad av bevisstløs historie- og kulturinnsikt.

Glåmdalen spør: ”Hvorfor i all verden skal disse jentene, og andre ungdommer for den saks skyld, belemres (min uth.) med faget nynorsk på skolen?” Lederskribenten ser ut til å ha et høyst problematisk forhold til nynorsk, og dette er ikke en mening, men dårlig belagt synsing som avdekker enda en gang at kunnskapsnivået i vår region ikke er spesielt oppsiktsvekkende høyt. Så kommer en miks av såkalt saklige argumenter, der man:

•slutter seg til vedtatt innvandringspolitisk språkpolitikkDenne politikken går ut på å gi alle innvandrere 600 timer språkopplæring, men den gjelder selvsagt ikke for elever i ordinær grunnskole.

•er enig at politikerne mener det er viktig med språkopplæring for at våre nye landsmenn skal bli best mulig integrert i det norske samfunn

Begge punktene gjelder voksne innvandrere, altså foreldregenerasjonen, det gjelder ikke barn av innvandrere, i alle fall ikke de som har vært i landet så lenge at de har kunnet følge vanlig grunnskole-undervisning. Begge argumentene over er derfor totalt irrelevante i denne diskusjonen og et forsøk på skyve både foreldregenerasjonen og barn av første generasjons innvandrere foran seg til støtte for et svært pinlig forsøk på å ramme nynorsk som fag.

Videre: ”[ …] hvorfor i all verden skal vi gjøre løpet så vanskelig som mulig for dem ved å tvinge dem til å lære to språk? Et retorisk spørsmål, der svaret legges i munnen på den vietnamesiske eleven:”Alt ville vært bedre hvis jeg kunne konsentrere meg om bare bokmål i norsktimene.” Konklusjon: Alt ville vært bedre dersom jeg og bare jeg kunne bestemme hva som gagner meg! Tenk på stakkars meg! Det er synd på meg! Det er vel ikke vanskelig å høre det traumatiserte bokmålsgaulet fra lederskribenten i bakgrunnen, heller.

*Videre kommer det *dalende en setning som må være inspirert av en eller annen fest på lokalet: ”[…] ett norsk språk holder i massevis.” Dette utsagnet kunne vært tema for stor underholdning i klasserommet, men jeg lar den passere, fordi den viser et så enormt lavmål av språklig innsikt at det nærmest føles under ens verdighet å ta den på alvor.

Så følger enda et intelligent og ”framtidsrettet” argument: ”Vi bor i et lite land og det er få av oss. Vi blir stadig mer internasjonale, og andelen av mennesker som kommer hit fra andre land er økende.” Derfor skal vi vel gjøre som Mogens Glistrup (tidligere leder av den danske versjonen av Fremskrittspariet) sa en gang: – Dersom russerne angriper oss, sender vi bare èn melding: ”Vi overgir oss!” Hvorfor ha norsk overhode, kan vi ikke bare overgi oss til engelsk, eller kinesisk språkvelde og begrave morsmålet vårt, både nynorsk og bokmål? Da blir det vel ingenting igjen å diskutere, forstår jeg lederskribenten rett.

Kronargumentet eller statementet, for å holde oss til nyspråkforslaget over, blir dermed, fra Glåmdalens side: ”Vi mener at nynorsk bør bli et valgfritt fag i skolen. Så kan heller de ressurser som brukes til å lære de unge nynorsk, over føres til matematikk, engelsk eller andre viktige fag (min. uth.)

Utsagnet er ikke bare tåpelig, det er direkte teit og en fornærmelse mot alle som underviser i norsk. Plutselig er hele norskfaget redusert til lite viktig. Det er realfag, andre språkfag, eller andre viktige fag??? som er viktige (der ”vi stadig blir mer ”internasjonale”, hallo!). Påstanden er direkte provokativ, den er en hån mot fagpersoneell som daglig bruker sine faglige ferdigheter i en, ser det ut til, stadig mer fåfeng kamp mot dumhet og egoistiske holdninger.

*Det er trist *dersom lederskribentens meninger skal få rotfeste blant skolens elever, og ikke minst foreldre, venner OG lærere som ikke mestrer faget nynorsk. Det siste finnes det dessverre alt for mange eksempler på. Det eneste forsonende ved hele innlegget er at universitetsutdannet pedagogisk personell slipper å rette innleveringer på ”nynorsk”, der hvert fjerde ord er skrevet feil eller der de språklige betydningene går tapt fordi manglende holdninger til faget støttes av språklige noksagter, som ikke engang når opp til ignorantstatus.

De to ”stakkars” innvandrerjentene” må dessverre innfinne seg med å ta eksamen i nynorsk, som alle andre. Stortinget har ikke lagt opp til noen lovendring, meg bekjent.

Terje Tønnessen Lektor/høgskolelektor i norsk

OM Å FØLGE MED I TIMEN...

I mai 1885 gjorde Stortinget et historisk og fremdeles gjeldende vedtak: Jamnstillingsvedtaket, eller ”likestillingsvedtaket” for de som ikke forstår nynorsk. Vedtaket innebar en offisiell likestilling mellom Folkespoget som Skole- og officielt Sprog (Landsmaal) og det alminnelige Skrift- og bogsprog (dansk-norsk Rigsmaal), spesielt i skolen. Målformene fikk navnene nynorsk og bokmål i 1929.

Omkring 1905 brukte ca. 25% av skolekretsene nynorsk, mot omtrent 7% i dag. På grunn av likestillings-vedtaket ble begge skriftmåla brukt i offentlig administrasjon, offentlige medier som NRK og i byråkratiet. Det var et krav at man skulle beherske og svare på forespørsler og brev på samme målform som de ble mottatt. Seinere er det også, for de to nordligste fylkene sitt vedkommende, et krav at man også skal kunne beherske samisk. I tillegg har det kommet til noen minoritetsspråk (f.eks. skogfinsk) som har oppnådd nasjonal status, mest for å oppgradere språkenes betydning for kultur, identitet og tilhørighet.

Når Glåmdalen skyver to unge, norske kvinner foran seg som en buffer mot nynorsk, er det dårlig gjort mot jentene. De uttalte seg i forrige uke mot nynorsk, og mente den var en byrde de ikke burde ha. Dessuten anklager de rådgivingstjenesten ved de enkelte skolene for å ha gitt dårlig veiledning.

Det reiser noen spørsmål: Hvorfor skal barn av innvandrere slippe billigere enn etniske norske elever, bare fordi de er utenlandske i utgangspunktet? Jentene i oppslaget er tydeligvis barn av førstegenerasjons innvandrere, har bodd i Norge i 10 år, noe som vel betyr at de begynte i den norske grunnskolen i nesten samme alder som andre, etnisk norske elever. Det betyr videre at de har fått samme opplæring i alle fag og opplæring i foreldrenes morsmål. Når man så kommer til diskusjonstemaet nynorsk, har de nøyaktig de samme forutsetningene som alle andre elever til å kunne mestre dette.

Når man, jeg hadde nær sagt som vanlig, prøver å vri seg unna lovlige vedtak som angår nynorsk, går det klart fram at det ikke er fellesskapet av elever som er i søkelyset. Det er deres egen egoisme, som byr på sjølmedlidenhet og ynking over noe man helst vil unngå. At de får med seg personer i skolesystemet er ikke uvanlig, men det er uetisk og faglig uansvarlig i forhold til opplæringslov og faglig innhold i norskfaget. Dersom jentene er så gode i andre fag som de påstår, ville ikke nynorsk være noe problem, de ville selvsagt hevdet seg der også, men ville muligens kunne oppfatte undervisning-en som ”unyttig” for deres formål.

Når Glåmdalen på lederplass applauderer denne dårlige fagholdningen ved overskriften ”La de unge slippe nynorsk”, vitner det om en grenseløs mangel på kunnskap og en høy grad av bevisstløs historie- og kulturinnsikt.

Glåmdalen spør: ”Hvorfor i all verden skal disse jentene, og andre ungdommer for den saks skyld, belemres (min uth.) med faget nynorsk på skolen?” Lederskribenten ser ut til å ha et høyst problematisk forhold til nynorsk, og dette er ikke en mening, men dårlig belagt synsing som avdekker enda en gang at kunnskapsnivået i vår region ikke er spesielt oppsiktsvekkende høyt. Så kommer en miks av såkalt saklige argumenter, der man:

•slutter seg til vedtatt innvandringspolitisk språkpolitikkDenne politikken går ut på å gi alle innvandrere 600 timer språkopplæring, men den gjelder selvsagt ikke for elever i ordinær grunnskole.

•er enig at politikerne mener det er viktig med språkopplæring for at våre nye landsmenn skal bli best mulig integrert i det norske samfunn

Begge punktene gjelder voksne innvandrere, altså foreldregenerasjonen, det gjelder ikke barn av innvandrere, i alle fall ikke de som har vært i landet så lenge at de har kunnet følge vanlig grunnskole-undervisning. Begge argumentene over er derfor totalt irrelevante i denne diskusjonen og et forsøk på skyve både foreldregenerasjonen og barn av første generasjons innvandrere foran seg til støtte for et svært pinlig forsøk på å ramme nynorsk som fag.

Videre: ”[ …] hvorfor i all verden skal vi gjøre løpet så vanskelig som mulig for dem ved å tvinge dem til å lære to språk? Et retorisk spørsmål, der svaret legges i munnen på den vietnamesiske eleven:”Alt ville vært bedre hvis jeg kunne konsentrere meg om bare bokmål i norsktimene.” Konklusjon: Alt ville vært bedre dersom jeg og bare jeg kunne bestemme hva som gagner meg! Tenk på stakkars meg! Det er synd på meg! Det er vel ikke vanskelig å høre det traumatiserte bokmålsgaulet fra lederskribenten i bakgrunnen, heller.

*Videre kommer det *dalende en setning som må være inspirert av en eller annen fest på lokalet: ”[…] ett norsk språk holder i massevis.” Dette utsagnet kunne vært tema for stor underholdning i klasserommet, men jeg lar den passere, fordi den viser et så enormt lavmål av språklig innsikt at det nærmest føles under ens verdighet å ta den på alvor.

Så følger enda et intelligent og ”framtidsrettet” argument: ”Vi bor i et lite land og det er få av oss. Vi blir stadig mer internasjonale, og andelen av mennesker som kommer hit fra andre land er økende.” Derfor skal vi vel gjøre som Mogens Glistrup (tidligere leder av den danske versjonen av Fremskrittspariet) sa en gang: – Dersom russerne angriper oss, sender vi bare èn melding: ”Vi overgir oss!” Hvorfor ha norsk overhode, kan vi ikke bare overgi oss til engelsk, eller kinesisk språkvelde og begrave morsmålet vårt, både nynorsk og bokmål? Da blir det vel ingenting igjen å diskutere, forstår jeg lederskribenten rett.

Kronargumentet eller statementet, for å holde oss til nyspråkforslaget over, blir dermed, fra Glåmdalens side: ”Vi mener at nynorsk bør bli et valgfritt fag i skolen. Så kan heller de ressurser som brukes til å lære de unge nynorsk, over føres til matematikk, engelsk eller andre viktige fag (min. uth.)

Utsagnet er ikke bare tåpelig, det er direkte teit og en fornærmelse mot alle som underviser i norsk. Plutselig er hele norskfaget redusert til lite viktig. Det er realfag, andre språkfag, eller andre viktige fag??? som er viktige (der ”vi stadig blir mer ”internasjonale”, hallo!). Påstanden er direkte provokativ, den er en hån mot fagpersoneell som daglig bruker sine faglige ferdigheter i en, ser det ut til, stadig mer fåfeng kamp mot dumhet og egoistiske holdninger.

*Det er trist *dersom lederskribentens meninger skal få rotfeste blant skolens elever, og ikke minst foreldre, venner OG lærere som ikke mestrer faget nynorsk. Det siste finnes det dessverre alt for mange eksempler på. Det eneste forsonende ved hele innlegget er at universitetsutdannet pedagogisk personell slipper å rette innleveringer på ”nynorsk”, der hvert fjerde ord er skrevet feil eller der de språklige betydningene går tapt fordi manglende holdninger til faget støttes av språklige noksagter, som ikke engang når opp til ignorantstatus.

De to ”stakkars” innvandrerjentene” må dessverre innfinne seg med å ta eksamen i nynorsk, som alle andre. Stortinget har ikke lagt opp til noen lovendring, meg bekjent.

Terje Tønnessen Lektor/høgskolelektor i norsk