Viser arkivet for stikkord mennesker

En vindmøllepark for fremtiden!

Hvorfor kan vi ikke bygge disse vindmøllene en gang for alle? Skeptikerne får disse vindmøllene til å fremstilles som at “de skader både liv og helse”! Dette mener jeg bare et tull!

Vi trenger vindmøller for å forsikre at vi har en ren og fornybar energikilde for fremtiden. Denne saken burde involvere ungdom i større grad, for det er vi som sitter igjen med konsekvensene av våre foreldre valg og livsstil. Kongsvinger som alle andre må kunne ofre noe for å nå dette målet.

Skrev tidligere ett leserinnlegg her der jeg ønsket at man skulle bygge boligkvartalene i sentrum. Poenget mitt med det leserinnlegget var at byen skriker etter arbeidsplasser og utvikling, men da vi får tilbudet om utvikling og arbeidsplasser så takker vi nei! Dette her er andre gang på kort tid vi takker nei til slike ting……så jeg spør….hva skal vi gjøre for at byen skal kunne utvikle seg?

Disse vindmøllene plasseres midt i skogen…mange hundre meter fra mennesker! Det vill verken skade liv og helse! Det vill faktisk bedre liv og helsekvalitet i befolkningen i form av reduserte utslipp av klimagasser. Men det ser ut som mange innbyggere er i mot et godt miljø. Som sagt, det er vi ungdom som må ta konsekvensene av dette. Det kalles bærekraftig utvikling og energi for fremtiden!

Jeg vil heller ha en vindmølle i hagen, enn 10 kullkraftverk på plenen! :)

Åpne dører på Solbakken

Kjære alle sambygdinger!
Jeg er en innvandrer fra Snertingdal som nå bor på Skarnes på mitt fjerde år. Jeg kom hit høsten 2009 for å ta et år på folkehøgskole og finne litt ut av livet mitt. Er man fra bygda så trenger man litt tid på seg, så det ble to år som elev, og nå har jeg akkurat starta på mitt andre år som ”inventar” på Solbakken.
Jeg kom altså hit til den fantastiske plassen, og jeg var spent, men jeg ble mottatt med særdeles åpne armer. I situasjoner en bygdegutt ellers ville blitt veldig reservert, klarte han å åpne seg og bli en stødigere mann. Takket være åpne dører og stor takhøyde! Derav skjønner jeg ikke hva som menes med ”en eiendom som til nå har vært isolert fra Odalens befolkning og tilrettelagt noen få.”
Etter at jeg kom hit, har noe av jobben vi har gjort i ulike teaterproduksjoner vært å invitere folk til å se det vi driver med. Dette er utdypet og forklart av Rune Sødal i et annet innlegg. F eks høsten for to år siden da jeg var med og underholdt i forkant av et kommunestyremøte, der jeg ga en muntlig uformell invitasjon til kommunestyret om å komme og besøke oss og bivåne en dag eller en kveld her oppe. Vi har ved flere anledninger underholdt i forskjellige selskaper og tilstelninger i og rundt Skarnes. Også disse etterfulgt av åpne invitasjoner. Er det å være isolert? Er det å delta på så mye kultur som mulig lokalt, er det å være isolert? Vi kjører kursvirksomhet som åpner for deltakelse i forskjellige aktiviteter, er dette isolering av eiendommen og gruppa med folk som bor her? Jeg tror ikke en eneste av de som faktisk har kommet hit på besøk har følt seg dårlig mottatt. Her kan jeg også vise til Gudbrand Ødegårds innlegg i dagens papirutgave av Glomdalen. Ingen primadonnanykker her, og det er noe av det jeg er stolt av å være en del av. Ordentlige mennesker som gjør en ordentlig jobb og som bare vil alles beste.
Skolen slik den er i dag er egentlig ikke så gammel. Og det har ikke vært så positiv retning på verken økonomi, elevtall eller omdømme som det er nå på veldig lenge. Men ja, det trengs store tiltak for å få bygninger opp til dagens standard. Jeg går ofte selv og drømmer om å bruke et nærmest ubegrenset beløp på skolen, men da om jeg vinner det i lotto. Hverdagen er litt mer sammensatt enn som så, jeg kan av og til irritere meg over at ting ikke er i orden her, men det kan da ikke stå for skolens regning, dessverre. Stiftelsen har da aldri hatt mulighet til å gjøre de store grepene, og man må finne seg i å skynde seg langsomt. Elevene her går ikke rundt og klager, og man gjør det man kan ut i fra de midler som finnes. Dette er godt nok, og noen andre som har mer greie på det enn meg kan snakke om det, jeg ville bare nevne det fordi det ikke handler om en fin fasade eller et multifunksjonabelt tun, det dreier seg som sagt i forrige avsnitt om at det kommer ordentlige mennesker hit som vil gjøre en ordentlig jobb og få en fart på egen utvikling. Dette vet stiftelsen Solbakken folkehøgskole best hvordan man kan få til. Det håper jeg alle er villig til å forstå, og gi det en fair sjanse.
Er man fra bygda, er det litt skummelt med nye ting, det vet jeg! Det er et spesielt miljø her som Barhaughøgda påpeker, men jeg er nysgjerrig på hva han mener med det, og kan ikke helt skjønne at han heller vet hva han mener, han har ikke deltatt i det eller sett noe av det. Derfor synes jeg det er utrolig dårlig gjort å legge det fram som om vi er en lukket anstalt. Det medfører ikke riktighet! Så igjen kan jeg slenge ut en invitasjon til alle sammen, og vi biter ikke, kom og besøk oss, vi har kaffe på kanna!
Til alle sammen; Odalen ga seg selv og alle oss Solbakken. Nå er vi snille og deler av våre liv her, og dere er alle velkommen til å dele noen fine stunder sammen med oss, som f eks i forestillinger vi har her på skolen og Glåmdalsrevyen, og jeg vil anta vandreteatret på Skarnes til våren.
Jeg vil til slutt si at dette ikke er skrevet på bakgrunn av et rop om hjelp fra ledelsen ved skolen her, men med bakgrunn i mine egne refleksjoner og et eget rop om forståelse i kommunen, da det egentlig er de som holder denne saken så inderlig varm!
Med vennlig hilsen
Hans Erik Sveum
Elev 2009 – 2011
Nåværende miljøarbeider

Om å ta vare på mennesker i krise.

Jeg trur de fleste i Glåmdalsregionene stort sett har et bra liv. Vi blir som regel latt i fred med vårt, og vi har hatt hellet med oss når vi av ulike årsaker havna på denne pletten av jorda.
Stort sett får vi si hva vi vil og uttale oss om alt mulig.
Men så er det noen få(?) som av ulike grunner har havna utenfor denne selvfølgelige tryggheten. For det meste kvinner med og uten barn som havner i klemme, oftest fra ektemenn eller samboer som ikke kjenner eller har evne til å se andres situasjon med forståelse, eller det som kalles empati.
Årsakene er sikkert mange og det er ikke min hensikt å dvele med dem her. Bortsett fra at disse opplever sikkert situasjonen som en midlertidig eller varig krise. Det lille jeg kjenner til dette sier meg at ord skjelde dekker redselen mange av disse føler.
Her i området blir den lovpålagte beskyttelsen for disse menneskene ivaretatt fra flere kommuner…..er det 5 eller 6 kommuner?
Og av det jeg har forstått blir det bevilget penger i forhold til hvor mange beboere den aktuelle kommunen har på dette senteret – til driften. Er det ingen beboere fra den aktuelle kommunen – blir ingen penger; no cure no pay! Kanskje ligger disse bevilgningene nederst på prioriteringslista? Eller tar jeg feil?
Dette senteret ligger idag i Konsvinger, og kan vel for såvidt ligge hvor som helst. Senteret er i et hus fra ca 1955 og et hus med relativt liten verdi, med mye av den tids komfort og sikkert preget av alder og lengre tids slitasje.
For en tid siden ble manglene ved krisesenteret tatt opp i denne avisa, og svaret fra Kongsvinger kommune var at huset med fordel kan repareres og oppjusteres – for det ble det billigst!
Og jeg husker folks kampen om “kommunehuset” som er omtrent like gammelt og ikke lengre var tidsmessig akseptabelt. Riving og nybygg var eneste farbare veg når det gjaldt kommunens egen arbeidsplass.
Det blir av og til – men ikke så ofte påtalt hvordan kvinner blir behandlet i fler muslimske land. Da stiller jeg meg selv spørsmålet; – er vi så fordømra mye bedre?