Viser arkivet for stikkord miljø

En vindmøllepark for fremtiden!

Hvorfor kan vi ikke bygge disse vindmøllene en gang for alle? Skeptikerne får disse vindmøllene til å fremstilles som at “de skader både liv og helse”! Dette mener jeg bare et tull!

Vi trenger vindmøller for å forsikre at vi har en ren og fornybar energikilde for fremtiden. Denne saken burde involvere ungdom i større grad, for det er vi som sitter igjen med konsekvensene av våre foreldre valg og livsstil. Kongsvinger som alle andre må kunne ofre noe for å nå dette målet.

Skrev tidligere ett leserinnlegg her der jeg ønsket at man skulle bygge boligkvartalene i sentrum. Poenget mitt med det leserinnlegget var at byen skriker etter arbeidsplasser og utvikling, men da vi får tilbudet om utvikling og arbeidsplasser så takker vi nei! Dette her er andre gang på kort tid vi takker nei til slike ting……så jeg spør….hva skal vi gjøre for at byen skal kunne utvikle seg?

Disse vindmøllene plasseres midt i skogen…mange hundre meter fra mennesker! Det vill verken skade liv og helse! Det vill faktisk bedre liv og helsekvalitet i befolkningen i form av reduserte utslipp av klimagasser. Men det ser ut som mange innbyggere er i mot et godt miljø. Som sagt, det er vi ungdom som må ta konsekvensene av dette. Det kalles bærekraftig utvikling og energi for fremtiden!

Jeg vil heller ha en vindmølle i hagen, enn 10 kullkraftverk på plenen! :)

Bor man i sentrum, så bor man i sentrum!

Leser stadig negative artikler om at beboerne i terrassehusene ovenfor Thorvalds Løvenskioldsveg klager over at de mister 40 cm med utsikt over byen, om de 51 nye leilighetene bygges i gaten nedenfor.

Jeg må si at jeg reagerer sterkt på den motstanden. Det er helt greit at dem ønsker å bevare den “usedvanlig” gode utsikten fra leilighetene deres, men på en annen side, så ber man om det da man bosetter seg nær sentrum. Hvis miljøet ikke kan tilpasse seg deres behov, så er det bedre å velge ett annet miljø. De har kun kjøpt en firkant i en blokk, og ikke resten av byen!

Hvis denne byen faktisk skal kunne utvikle seg så må vi kunne ofre litt av utsikten. Slik er det i alle byer i hele Norge, så skjønner derfor ikke poenget med å klage. Disse byggene med leiligheter kunne vært mye høyere. Se i Oslo for eksempel! Den vanlige utsikten for beboere i sentrum er en murvegg med vinduer på andre siden av gaten. Er du heldig kan du kanskje kunne få øye på himmelen over husene, men da skal du bo høyt oppe!

I går Lørdag,10.02.13, ble det skrevet et innlegg i avisen om at hvis det snart ikke bygges flere boliger i Kongsvinger, så vil vi ende opp med pendlere, og ikke befolkningsvekst! Om disse leilighetene ikke kan bygges i sentrum, så motstrider dette all fornuft rundt denne artikkelen.

Det byen vår trenger er flere boligkvartaler i sentrum. Byen må fortettes i sentrum, og ekspanderes i breddene. Noen hus må gå i bakken, men det er en bivirkning av en positiv utvikling. Vi er en liten by i Hedmark. Alle andre byer vokser, mens vår ligger etter. Jo tregere vi er til å vokse, desto mindre blir byen i en nasjonal skala! Vi klager på for lite utvikling i byen vår, men når vi faktisk får muligheten til utvikling, så takker vi nei til den….hvorfor er det slik?

Ap,Sp og SV motarbeider miljøutviklingen

De rød/grønne, selvutnevnte miljøforkjempere… De har alle løsningene og vet best, de sitter i flertall, utelukker andre partier og regjerer fra tronen. Men hva får de til? Lite, de bruker skrekklig mye penger på utredninger og nedleggelser og nedstemming av gode forslag. De skylder på de blå partiene for at det ikke er noen fremgang.

Når vi er så (i utgangspunktet) heldige at vi har en miljøvennlig regjering i flertall på stortinget, så burde vi klart og nå våre nasjonale mål om ikke annet, for jeg skal ikke pålegge regjeringen vår, hele ansvaret for den globale miljøbyrden. Men de evner ikke å ta de viktige og riktige grepene her hjemme engang. Dette skyldes i stor grad at det faktisk kan gnagne en del i det private næringslivet, at gründere og slemme kapitalister tjener penger på det, og det vil de ikke, da får heller miljø være miljø. Hvis det kommer et miljøtiltak med en foretningsplan som helt sikkert vil være med på å senke Co2 utslipp, så blir dette nedstemt tvert, hvis de ikke får nedstemt det, så legger de på så mye avgifter at det ikke er mulig og få til dette tiltaket. Om nødvendig, så endrer de på regelverket. Alt dette for å hindre miljøbeviste valg, der det ligger en foretningsplan bak.

Det er flertall i folket for å gjøre noe med utslippene, det er flertall blant folket som ønsker en forandring til det bedre for Moderjord. Vi (folket), sitter og venter på at myndighetene/regjeringen skal gjøre det som er nødvendig for at vi skal kunne gjøre det som skal til. Men vi får ingenting, annet enn mer avgifter og en vinglete miljøpolitikk, hvor det eneste som er sikkert, er at regjeringen skal sko seg på problemet og tjene på det.
Vi, (folket) får ikke lov til å bidra med noe selv, for da er frykten for at andre enn regjeringen skal tjene penger så stor at de heller øderlegger utviklingen!
For de rød/grønne er det viktigere og straffe, enn og belønne.
Det er viktigere med stagnasjon enn vekst.
Regjeringen viser med denne holdningen at de er mer kapitalister, enn kapitalistene selv!
Jeg mener at vi må gi forslag med en foretningsplan en mulighet til å bidra med og endre dagens miljøutvikling.
Jeg ser ingen ulempe i at vekst og miljøutvikling går hånd i hånd.
Vi kan ikke tillate oss og at våre barn og barnebarn skal måtte ta alle problemene om 30-40 år, fordi kampen mot kapitalistene er viktigere!

Vi må være så rause at vi lar folket være med på å endre utviklingen!
Vi må være så rause at vi lar miljøbeviste kapitalister får lov til bidra med endringer som gir mindre utslipp!

Vi må være rause med våre barns fremtid!

Hva er betydning av norsk landbruk og matsikkerhet?

Det har den siste tiden vært debattert mye rundt norsk landbrukspolitikk, prissetting og tilskuddsordninger. Det fremkommer at det er stor mangel på kunnskap blant befolkningen hva gjelder norsk landbruk og rammebetingelser som gjelder for næringen. På bakgrunn av dette er det derfor et tydelig behov for oppklaring og informasjonsdeling til det norske folk.
Det er delte meninger om bruken av statlige midler til landbruket, men vet man faktisk hvordan midlene fordeles ?
Landbruksnæringen i Norge er politisk styrt. Helt siden 1950 har det blitt ført forhandlinger mellom staten og jordbruket om priser på landbruksprodukter og andre forhold som regulerer næringen. Vekslende regjeringer og endringer i samfunnsforholdene har gitt endringer i målsetningene for norsk landbruk. Midt på 70 –tallet gjorde Stortinget det såkalte opptrappingsvedtaket som hadde til hensikt å gjøre bønder og industriarbeidere økonomisk og sosialt likeverdige, et vedtak som hadde stor aksept i et samfunn i vekst og sterk utvikling som følge av at Norge nå var blitt en oljenasjon. Men vedtaket førte etter hvert til overproduksjon, og overføringene til landbruket som hadde økt betydelig, ble utover 90 – tallet kuttet ned.
I stortingsproposisjon nr 8 (1992 – 1993) la man fortsatt vekt på at landbruket skulle spille en viktig rolle i distriktspolitikk og sysselsetning i hele landet og matvaresikkerhet. I politikken de siste 10 – 15 årene har man mer og mer gått bort fra disse målene. Landbruket er i dag en næring i sterk endring, ettersom det foregår en voldsom strukturrasjonalisering. For næringen selv har denne utviklingen betydd stor avskalling, og for mange aktive gårdbrukere er svak økonomi og usikre framtidsutsikter en stor bekymring.
Utgiftene i det norske stasbudsjettet er for 2011 på ca 925 milliarder kroner. Av dette brukes 13,1 milliarder, altså mindre enn 1,5 % til produksjons- og pristilskudd i landbruket. Til sammenligning utgjorde overføringene til landbruket 6,8 % i 1980 og 2,2 % i 2002. Disse pengene bidrar til at det kan drives landbruk over hele landet, og ikke bare i de beste og mest sentrale jordbruksområdene våre. På den måten er landbrukspolitikk også distriktspolitikk. Overføringen til landbruket skal dekke en rekke fagområder fra råvareproduksjon innen jordbruk og fiske, skogbruk, kulturlandskap, bygdeutviklingsmidler, en rekke utviklingsprosjekt for distrikts-Norge, Inn på Tunet (grønn omsorg), miljø-/klimatiltak til FoU og velferdstiltak. Det er altså en rekke områder bevillingene skal dekke som er sentrale for å opprettholde norsk matproduksjon og liv i distriktene.
I dagens Norge er vi avhengige av å importere store mengder mat, og med verdens klimautfordringer kan man spørre seg hvor enkelt dette vil være i fremtiden. Sist år har det kommet flere eksempler på at enkelte land innfører eksportforbud på råvarer for å sikre mat til egen befolkning. Hva hjelper det da å ha penger til å kjøpe mat dersom det ikke er mat å kjøpe?

Mange forbrukere klager over at maten er dyr i Norge. Er den egentlig det? Bonden får i dag ca kr 2,30 per kg for mathvete. I butikken koster et brød gjerne 25 – 30 kroner, noe som gir en kilopris for brød på rundt en 50 – lapp. Melk gir en inntekt på rundt kr 4,25 per liter. Butikkprisen ligger på ca kr 14. Disse eksemplene illustrerer at det er mange ledd som virker svært fordyrende på maten. Norge er et høykostland og vi er en av verdens rikeste nasjoner, der veldig mange grupper i samfunnet har det svært godt, men vi har aldri brukt mindre penger på mat sett i prosent av inntekt.
I alle bransjer er det urovekkende når rekrutteringen stopper opp; gjennomsnittsalderen på bønder i Norge er nå 51 år. Det er et alvorlig symptom på at noe er galt i næringa! Forklaringa er enkel: Det er for dårlig betalt å være bonde. I 2010 var gjennomsnitts arbeidsvederlag for norske bønder ca kr 210.000, eller 112 kr/time (1 årsverk i landbruket = 1875 timer). Det er to kroner mer enn hva Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) mener er akseptabel lønn for ungdom i sommerjobb. Dette er bekymringsfylt med tanke på å produsere mat til egen befolkning. Hvordan skal denne situasjonen kunne endres?
I det kalde fjord-, fjell- og skoglandet Norge skulle det være bortimot naturstridig å dyrke mat. Men fra naturens side bidrar Golfstrømmen til å gi landet vårt et temperert klima, i motsetning til arealer på samme breddegrad andre steder på kloden. Norge har ikke mer enn snaut 3 % dyrket mark, ca 10 000 km2 , på størrelse med Hardangervidda. Til sammenligning er over 50 % av Danmark jordbruksland! I verden i dag har vi nok mat, men på grunn av det store fordelingsproblemet er det mange sulter. Prognosene tilsier at befolkningen kommer til å øke dramatisk de neste ti – årene, og passere 9 milliarder i 2050. Dette tilsier at det er behov for betydelig mye mer mat enn vi produserer i dag. For å mette så mange folk må man øke jordbruksarealene, stoppe nedbyggingen av dyrka mark og i tillegg intensivere produksjonen. Som om ikke det er nok vil kravene til kvalitet og miljøhensyn øke ytterligere. Det er et tankekors at nordmenn og norske myndigheter ikke ser ut til å ta inn over seg dette alvoret. Selv om politiske målsetninger sier at jordvernet skal øke, så forsvinner 20.000 dekar dyrka mark i Norge, tilsvarer 3350 fotballbaner.
Beredskapslager av korn ble avskaffet i Norge i 2003 og selvforsyningsgraden er i Norge i dag drøye 50 %. Da er det illevarslende at kornprisen stadig når nye høyder på verdensmarkedet, forårsaket av blant annet ekstremvær som ødelegger avlinger over hele kloden, og høye oljepriser som sammen med økt etterspørsel etter mat minsker verdens kornlagre.
Norske politikere og norsk befolkning må nå se alvoret av verdensmatvaresituasjon og legge til rette for at vi kan ha et levedyktig norsk landbruk slik at vi sikrer norsk matsikkerhet. Det er ikke nødvendigvis noen selvfølge at den oppvoksende generasjon vil kunne bruke like lite av sin inntekt til mat og at det kun er penger som styrer matmarkedet. Vi må verne om våre ressurser slik av våre barn også kan gå en god fremtid i møte med et levedyktig land som kan opprettholde sin posisjon i verdenssammmenheng.

Eivind Mehl
Kjersti R.Omsted