Viser arkivet for stikkord og

Tiltak for eller i mot ungdom.

Utad ser det ut til at Norge er et land som flyter over av melk og honning. Og mange mener det Norske samfunn er et godt samfunn og leve i.
I Norge har vi mange kulturer og grupper, alle slag fra liten til stor.
Og selv om lovordene er rette og høres rette ut, kan en finne store mangler på saker og ting som en ofte glemmer bort.
I disse dager legges det frem forslag og tenkes mye om tilstanden for ungdom i Eidskog. Når det er sagt får vi tro og håpe på at tilrettelagt arbeid, sysselsetting, økt tilbud av praksistilbud og lærlingeplasser, blir satt i verk. Før eventuell stønad etter dagens ordning blir strøket som et av dagens tilbud er. Nå ses det ut til at dette forløpet av problem skal iverksettes med andre tiltak. Noe som er veldig bra. Det er ikke lønt for hverken samfunnet eller den det gjeller og bli gående på støtte fra det offentlige. Det er ingen ønskesituasjon.
Når ungdom i dag i alle fall har noen midler, kan ikke disse bare bli tatt bort. Her må det da iverksettes tiltak slik at ungdommen får en verdig liv-situasjon. De bidrar i alle fall med noe økonomi, kanskje i et fattig hjem.
Per. i dag har det skjedd mye positivt for noen grupper, mens andre igjen har blitt stående på sidelinjen. Og mens en i alle år har fått høre om at videregående skole er nødvendig. Slik var det for 30 år siden også. Vi hørte og visste det alle som vokste opp at uten videregående skole, ville du aldri få deg arbeid. Så det har vært en kraft i samfunnet, selv om det ikke har vært lovfestet. Har mange hoppet av skolen og havnet mellom to stoler. Slik skal det ikke være mulig og gjøre i et velutviklet land som Norge. Her er det store mangler.
Hvis dette tiltaket er ment som at kommune og stat skal spare penger. Da må en virkelig tenke seg nøye om. Da vil stat og kommune øke fattigdommen betraktelig. For innenfor problemet med hvorfor ungdom hopper av skolen. Finnes det enkle svar. Blant annet finnes det kanskje en enslig far eller mor, med dårlig økonomi. Hva med og tilrettelegge før det går så langt at skoleungdom velger og hoppe av skolen. I minst 30 år har det for enkelte individer vært vanskelig og komme ut i arbeidslivet i Norge. Men samtidig har vi grupper som utmerker seg.
Det er en realitet at det rett og slett ikke finnes tilrettelagt skole og sysselsettingstilbud for de unge. Da er det en selvfølgelighet at noe må denne gruppen ha for og overleve. Alle har rett til liv, men har alle rett til lønnet arbeid? Alle er velkommen til kommunen Eidskog. Men hvor mange er det som har hoppet av skolen? Og hvor mange er det som ikke har tilbud om praksisplass og lærlingeplass. Det er ikke ungdommen selv som har satt i verk dagens situasjon. Det er heller ikke ungdommen som har satt opp krav til hvorfor skolehverdagen ikke er tilrettelagt. Slike ting blir avgjort på helt andre plasser.
Om vi skal ha et samfunn der alle er tilfredse med hverdagen, så må en behandle alle med en viss respekt.
I Eidskog skal alle få kjenne at de er en del av et større perspektiv. Og ikke bare i sitt eget synsfelt. Det er her en vil leve og bo. Det er i Eidskog tilbudet skal finnes.

Kongsvinger og rusmisbruk

Tirsdagens «brennpunkt» viste en side ved Kongsvinger som ikke bør skjules bak alle grantrærne. Som Kongsvingergutt med oppvekst på 80 tallet er jeg helt enig i at Kongsvinger by med sine 12ooo innbyggere har et reelt og omfattende narkotikaproblem. Nyhetsbildet lyver ikke når det gir inntrykk av et belastet rusmiljø som gir uheldige ringvirkninger i form av kriminalitet og store psykososiale belastninger både for de som er i miljøet og pårørende. I «brennpunkt « programmet blir det fokusert mye på hvor lite handlekraft kommunen har vist. Enhetslederen ved Distriktspsykiratisk senter (DPS) tar programlederen med på en biltur for å illustrere hvor ille det står til med rusomsorgen. I avslutningen av programmet blir byens ordfører konfrontert med tingenes tilstand. Jeg synes det er imponerende og beundringsverdig av ordførern å stå frem på den måten. Ingen bortforklaringer men heller en åpenhjertig konstatering av at ting ikke er bra. Dette gjør han etter å bli vist en sterk reportasje om tre unge menns skjebne som rusmisbrukere i Kongsvinger.

Å se en ordfører opptre så ærlig og rakt overfor en av landets mest erfarne undersøkende journalister gjør inntrykk. Inntrykket man lett får er følgende: Kongsvinger er en dopoby fordi myndighetene ikke gjør nok. Den tidligere nevnte enhetsleders klagesang på bilturen gjennom Kongsvingers gater kan lett forsterke dette. Det jeg likvel ikke kan dy meg å stille spørsmål om er som følger: Er det bare kommunen som kan sitte med dette ansvaret og hvor mye mer kan vi forlange at den skal gjøre i forhold til rusomsorgen? Før man hamrer løs på både byens folkevalgte og administrasjon er det vel også betimelig å stille spørsmål om det er forhold utenfor byen som bidrar til den vanskelige situasjonen? Det er viktig å ikke glemme at Kongsvinger er en del av et større område. Beliggenheten med kort vei til Sverige og forholdsvis kort vei til Oslo pluss tradisjonen med å være en liten småby , bør ikke glemmes når en skal forklare rusmisbruket. Selv om Kongsvinger, ikke minst gjennom to kjente forfattere , har fått et slags småby-sosialrealismeimage overfor resten av landet, og for de av oss som har vokst opp der virker som en fortapt liten soveby langt unna den store spennende men også farlige verden , er byen faktisk meget nær storbymiljøet i Oslo og også en slags port til Sverige. Alt dette gjør byen lett til et transitsted for folk som selger dop. En naiv sosialpolitikk på 70 og 80 tallet som innebar at Oslo kommune kvittet seg med deler av sitt rusmisbrukerklientell ved å kjøpe opp billige leilligheter i småbyen ti mil unna var riktignok med på å etablere et rusmiljø med både salg og misbruk av narkotika, men uansett så er byens geografiske skjebne en utfordring når det gjelder narkotikamisbruk. Tilgjengeligheten er stor og et utsatt miljø vil lett kunne bli tiltrukket av dette. Dette betyr at Kongsvingers skjebne ikke bare må være et anliggende for byens folkevalgte og administrasjon, men også norske myndigheter forøvrig. En kartlegging av sammenhengen mellom rusmiljøet i byen og de som bringer inn narkotikaen utenfor bør stå høyt på prioriteringslista. I så måte er det vel ikke det beste signalet å gi at byens politistasjon er åpen omtrent like ofte som byens kino. Både som en del av det forebyggende og kontrollerende arbeidet i forhold til narkokriminalitet burde politiet fått økt sine ressurser i Kongsvinger.

Kommunen bør selvfølgelig bidra med sitt. Det viktigste er å jobbe for et oppvekstmiljø som gir alternativer til et destruktivt rusmiljø. Her vil jeg faktisk komme med kritiske formaninger overfor de som skylder på et dårlig oppvekstmiljø. Et godt oppvekstmiljø skapes ikke bare av kommunale myndigheter. Det skapes som et samspill mellom byens borgere og kommunen. Foreldre og frivillige organisasjoner bør også ha et ansvar for å skape et godt miljø for barn og unge. Her er det ikke bare snakk om penger men om involvering fra innbyggernes side. At det er barn og unge i Kongsvinger som har et dårligere utgangspunkt for å kunne fungere på en god måte enn andre er det ingen tvil om. Disse må myndighetene selvfølgelig se og følge opp men igjen så skader det ikke med involvering fra byens medborgere. Gjennom min oppvekst så jeg selv de som ble forsømt, ikke bare av myndighetene men også alle de som var rundt. Ethvert oppegående menneske bør faktisk føle sitt ansvar her. Når jeg tenker tilbake på min egen oppvekst på 80 tallet så er det også noe annet som slår meg. Når jeg tenker etter hvem som endte opp eller var i kontakt med rusmiljøet i byen så var det faktisk nødvendigvis ikke de vanskeligstilte barna som ikke var gode i fotball som gjorde dette. På tvers av kameratgjenger bestående av ungdommer med samme sosiale bakgrunn gikk det også et skille mellom de som kom med i rusmiljøet og de som ikke gjorde det. Her vil jeg muligens være provosernde overfor en del, men å forebygge narkotikamisbruk handler ikke bare om at myndigheter og samfunnet forøvrig skal stille opp. Det kan ofte handle om å ta et ansvar for sine egne valg. Uten å prøve å fremstå som en altfor skinnhellig Kongsvingergutt på 80 tallet vil jeg påstå at undertegnende og hans kameratgjeng var såpass ansvarlige og forstandige at de valgte å ta et valg som en del andre også kunne ha tatt uten at kommunale myndigheter måtte fortelle dem det: «Hold dere unna narkotika!» Her vil nok også foreldrenes rolle spille inn. Når man leser om ressurssterke foreldre som skjeller ut politiet fordi de bringer hjem barna i beruset tilstand skjønner man at dette ikke bare handler og handlingssvikt fra myndigheter og samfunn , det handler vel så mye om foreldre som svikter både som omsorgspersoner og oppdragere. Ja, Arve Bones dere har en jobb å gjøre, men den får dere ikke gjort uten at vi alle kjenner vårt ansvar her.

Ulovlig og god service av offentlige tjenesteleverandører

Undertegnede vil i dette innlegget dele noen tanker om serviceopplevelse, kvalitet og brukermedvirkning på offentlige tjenester? Innbyggerne har med New Public Management fått en helt annen rolle enn tidligere og har krav på lovpålagte tjenester. Nå kan innbyggerne stille krav om service og kvalitet på tjenesteproduksjon fordi vi kan oppføre oss som kunder/brukere/klienter. Eller kan vi det? Har innbyggerne blitt kunder som kan kreve kvalitet og service på alle tjenesteområder? Hvordan skal man kunne måle kvaliteten på offentlige tjenester? Hvem er berettiget til å synse og mene noe om ressursbruk og måloppnåelse på tjenester som innbyggerne ofte tar for gitt at skal bli løst på billigst og best mulig måte? Folk flest mener mye om disse spørsmålene. Det enkleste og mest tydelige eksempelet på et fenomen som engasjerer mannen i gata er været og snømåking.

Været og snømåking
Været og snøbrøyting er et tema alle mener noe om, og mannen i gata er fly forbanna når han ikke kommer seg på jobb om morgenen, eller når bilen blir ødelagt som en følge av manglende veivedlikehold. Dette er et konkret og visuelt eksempel på en tjeneste alle har behov for og som blir spesielt synelig når tjenesten ikke fungerer hensiktsmessig og kvalitativt bra.

Gata ”vår” kan være spennende å ferdes i vinterstid. Det kan være dype hjulspor, dumper og til tider veldig glatt. Nå skal det legges til at gata vår ikke er vår egen juridisk. Det er Kongsvinger kommune sin gate som igjen eies av skattebetalerne. Hva slags krav til service og kvalitet på gata kan innbyggerne kreve? Vi kan ikke velge bort snøen, men vi kan kanskje finne en annen måte og organisere snømåkingen av veiene på?

Brukermedvirkning
Det kan bli en kostbar affære å kjøre bil. Skadene på bilen må ofte betales av innbyggerne selv som blir ansvarliggjort for bruken av veien. I brukermedvirkningens tidsalder bør innbyggerne også kunne ha mulighet til å påvirke tjenestene og betale for service og kvalitet av drift og veivedlikehold? Hvordan kan brukermedvirkning fungere i dette tilfellet?

Jeg skulle heller ha brukt penger på snøbrøyting fremfor å betale reparasjon av skaden på bilen. Har jeg lov til å ta det private initiativet? Er betalingsviljen tilstede hos innbyggerne for å få utført tjenester på en rasjonell og profesjonell måte? Kanskje burde hele veien ha blitt driftet av oss som bor her ved at naboene slår seg sammen om all drift? Hvis innbyggerne kunne hatt en større brukermedvirkning, som en kunde i et marked vil de fleste ønske seg et samordnet, koordinert og lovlig servicetilbud. Det hadde vært fantastisk å kunne ringe til en servicetelefon for å få utført snøbrøyting på både privat og offentlig grunn til en pris som står i forhold til kvalitet og opplevd servicegrad. Ledig kapasitet finnes utvilsomt

Hvordan organiseres snømåking?
Hvordan kan kommunale tjenester organiseres på en mest mulig kvalitativ og rasjonell måte? I dette eksempelet eier Kongsvinger kommune veiene, de har satt bort(outsourcet) drift og vedlikehold til GIVAS (Glåmdal interkommunale vann og avløpsselskap) som fakturerer for utført arbeid til sine kunder som hovedsakelig er eierkommuner. Har ikke kommunen penger får ikke GIVAS vedlikeholde veiene. For at GIVAS skal få utført sine oppdrag har de behov for å leie inn eksterne tjenester og materiell, som i dette tilfellet kan være ulike maskiner med flere private eiere. Disse konkurrerer seg imellom om å få oppdrag og må legge inn anbud hos GIVAS og andre oppdragsgivere.

Snøplogen i lufta
I gata vår er det livlig aktivitet når snøen faller. Det finnes flere private snøfresere som freser på egen og andres tomter. Det er en fantastisk miks av ulike traktorer som kjører omkring på private oppdrag. På transportstrekningene mellom de ulike brøyteområdene (roder) er snøplogen i lufta.

Det hadde utvilsomt vært mest miljøvennlig og ikke minst økonomisk om plogen hadde gjort nytte for seg siden traktoren likevel er ute og kjører. I stedet er det mange som kjører rundt og pakker ned snøen som igjen gjør det nesten umulig å bruke veien. Til og med GIVAS har flotte brøytebiler som kjører forbi store snøhauger i farlige vegkryss med snøplogen ”stolt hevet” i lufta. En mulig årsak til dette er at de ikke eier veien og følgelig ikke yter mer service enn det de strengt tatt får betalt for.

Det må da oppleves meningsløst for alle sjåførene i de mange privateide maskinene og kjøre kilometervis med plogen i lufta? Jeg vet at mange av de som drifter utstyret ønsker å få utnyttet kapasiteten sin maksimalt og at de vil yte bra tjenester, men hva er det som hindrer de å utføre kvalitativt gode serviceorienterte tjenester? Er det pengene som er brukt opp som vanlig, år etter år? Er det kompetansemangel eller evne og vilje til å finne kreativt og gode løsninger?

Den mest brukte forklaringen er erstatningsansvaret og det faktum at loven sier at, ikke hvem som helst skal få lov til å måke snø. Den som måker snø må også evt. erstatte skadene de påfører veien etc. Det finnes mange forklaringer på dårlig service. Den mest kjente bortforklaringen er at dette ikke er mitt ansvar, men noen andres.

Hva kan forventes av kvalitet og service på offentlige veier?
Det har vært nok av serviceløfter og f.eks helsegarantier i flere kommuner. I mitt forsøk på å finne serviceløfter på veivedlikehold finner jeg lite informasjon. En mulig årsak er at kommuner ikke våger å garantere service som ikke kan leveres. Hva er rimelig å forvente av kvalitet? Kan innbyggerne forvente service innenfor dette tjenesteområdet? Slik det er nå kan kvaliteten på veivedlikehold oppleves som dårlig i gata vår.

Hva kan jeg som bruker av veien stille som krav til kvalitet? Jeg ønsker at veien skal kunne oppleves som trygg, funksjonell og den bør ha en teknisk forsvarlig kvalitet. Når vi ødelegger biler og det i tillegg er farlig å gå på veien oppleves veien som dårlig.

Jeg som bruker og kunde opplever å stå i midten av ulike leverandører som kommunen skal bestille tjenester fra. Får de klager er det en gjenganger at de legger skylden på hverandre.

Hvem definerer kvaliteten? Dette er kanskje et faglig utfordrende spørsmål. De som drifter veier vet nok best hvilket nivå kvalitetsnormen skal ligge på. De har sine takster og forholde seg til med millimeter presisjon i forhold til når de skal rykke ut til sine ansvarsområder. Det finnes ulike kvalitetsstandarder for statlig, fylkeskommunale og kommunale veier og det er antall millimeter snø som bestemmer når det skal brøytes.
Jeg finner ingen offentlig informasjon om kvalitetsnormen på veiene. Det kan virke som det er de kommunale veiene som holder lavest kvalitetsstandard.

En solskinnshistorie om god, men ulovlig service.
Selv om jeg har vært vitne til mange traktorer som kjører med snøplogen i lufta er det heldigvis plassert gode utadvendte serviceorienterte mennesker i noen av dem. En dag var jeg så heldig å få måkt vår gate fordi det kom en mann som hadde sunn fornuft og som senket snøplogen mens han likevel kom forbi på vei til et privat oppdrag. Jeg stoppet han og takket for den fantastiske servicen. Han ville ikke stå frem offentlig på grunn av den ”ulovlige” servicen han hadde gitt oss i gata. Han hadde ikke tillatelse til å måke der fordi det ikke var hans måkedomene(rode), men en annen konkurrent i markedet. Før han kjørte videre la han til at han ikke ville påta seg noe erstatningsansvar hvis en ulykke ville inntreffe.

Kommunikasjon og service til innbyggerne
Det finnes også en solskinnshistorie om Kongsvinger kommunes hjemmeside. Her viser kommunen en positiv vilje til kommunikasjon og dialog med innbyggerne. Innbyggerne kan gå inn på nettet og ”klage” på manglende veivedlikehold. Nettstedet heter ”Fiks nabolaget mitt”. Her finnes en oversikt over klagesaker fra innbyggerne, og det er mer nok lesestoff her! Dette er et svært bra servicetilbud, og jeg opplevde å bli tatt på alvor da jeg meldte inn ”klage” på vår gate. Jeg ble kontaktet av en leder i kommunen for å få en forklaring på hvorfor veien ikke blir måkt. Årsaken var naturligvis at pengene er brukt opp.

Sunn fornuft og hjelpsomhet
Det er tvilsomt om samfunnet vil fungere uten at det finnes ildsjeler, dugnadsånd og en hjelpsom nabo som fremdeles kan ta i et tak for fellesskapet og for å få gata måkt. Noen må bare bruke hodet og ta i et tak for å få vekk snøen uansett om det er offentlig eller private tjenesteleverandører. Selv om vi har mange lover og forskrifter som hemmer kreativitet og produktivitet må det være lov å yte god service uten å bli en lovbryter.

Jeg håper kommunen kan ta et initiativ for å samordne og koordinere alle private, såvel som offentlige maskiner som kjører med snøplogen i lufta til og fra private brøyteoppdrag. Jeg håper snømåkerne kan få lov til å yte den servicen til innbyggerne som er naturlig for at samfunnet skal fungere. Det bør kanskje være på sin plass å kartlegge hvor mange ledige snømåkere som finnes? Mange av disse ønsker sikkert å kjøre med snøplogen der den hører hjemme. Det må bli lovlig å måke veien for den som kan. Kapasiteten finnes, men finansieringsmodellene og organiseringen må det være noe galt med, siden alle skylder på hverandre når tjenestene ikke fungerer.