Politisk streik den 18.01.2012.
Flere LO-forbund tar opp kampen!

Hvem styrer Norge? Det norske demokratiet – eller EU? Og hvem bestemmer i EU – demokratiet eller politikere som representerer «1 %-samfunnet (kapitalmakten)»? Og hvem påser at kapitalmakten alltid har rett – det viser seg at EU-domstolen gjør – et faktum som er grundig underkommunisert.

Dette bildet er det viktig å ha klart for seg når man skal diskutere hvorvidt man er for eller imot EUs vikarbyrådirektiv – fordi Norge – gjennom EØS-avtalen, styres av hva som skjer i EU. Jf Aftenposten den 16.01.2012, sier en forskningsrapport fra Liechtenstein-instituttet i sin Europautredning at det knapt er mulig å få unntak fra EØS-avtalen. Av 8 000 EU-lover som Norge har vedtatt, har Norge bare fått 55 unntak fra implementerte lover fra EU, og hvor det stort sett er snakk om tekniske tilpasninger – ikke reelle unntak jf Europautredningen.

Liechtenstein-instituttets konklusjon tilsier at norske politikere i praksis bare er statister i forhold EU og «1 %-samfunnet». Heldigvis for norske politikere, er ikke Norge medlem av EU – dermed har ikke norske politikere noe ansvar for de forringelsene som skjer på lønns- og arbeidsvilkår, sosial dumping m.v ovenfor arbeidstakere, samt forringelsen av velferdssystemene som skjer rundt i Europa. Disse funnene Liechtenstein-instituttets rapport, tilsier at dersom vi fortsatt skal ha et demokrati og anstendige lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere, må Norge må få en grundig debatt på hvorvidt man ikke bør erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale, slik eksempelvis Sveits har gjort.

Hva er hensikten med vikarbyrådirektivet?
Vikarbyrådirektivet har sitt utspring i intensjonene om EUs ønske om å skape stor fleksibilitet i arbeidslivet. En av EUs fire friheter handler om «fri flyt av arbeidskraft» – både innenfor EU/ EØS-området og innenfor hvert enkelt land.
I klartekst betyr det at EUs ønske er å ha arbeidstakere som på kort varsel kan ta ei vakt her og ei vakt der, eller ei ukes, eventuelt månedsjobb der den tilbys. Dette er et system som særlig rammer arbeidstakere i yrkesgrupper hvor det det kreves midlere/ lavere utdanning, i praksis de fra før av – dårligst betalte jobbene.

Slike arbeidsvilkår setter ofte til side ansattes medbestemmelses- og innflytelsesrettigheter på arbeidsplassene de jobber på, det hindrer påvirkning gjennom fagforeninger, og arbeidstakeren kan risikere å miste beskyttelsen av fritiden.
I tillegg kan det være vanskelig å få ei lønn som er til å leve av gjennom tilfeldige og ustabile vikarjobber. Det kan gi store vanskeligheter på boligmarkedet, låneordninger og trygghet for seg og familien.
Det er også slik at innleide arbeidstakere ofte får langt dårligere lønns- og arbeidsbetingelser enn de andre i bedriften som de får jobboppdrag i. Det er heller ikke uvanlig at arbeidstakere går på midlertidig ansettelseskontrakter i år etter år.

Etter at forbudet mot utleie av arbeidskraft ble opphevet i 1999, er det blitt etablert en rekke bemannings- og vikarbyråer rundt om. Det betyr at det i de siste årene har skjedd en sniktilpasning av et annet regime en «faste ansettelser» for mange arbeidstakere. Avsløringene om arbeidsforholdene i Adecco og en rekke andre vikarbyråer, vitner om at det foregår grov utnyttelse av arbeidstakere med ulovlig overtid, luselønn, lange dagsverk og dårlig arbeidsmiljø. I tillegg hører vi om vikarer som «bor» gratis på vikarbyrået i håp om å få en tilfeldig vakt som måtte dukke opp.

Det kan derfor ikke være tvil om at vikarbyrådirektivet representerer en stor trussel for veldig mange hva angår retten til å ha trygge jobber og gode ansettelsesvilkår på faste stillinger, og rett til å ha et godt arbeidsmiljø! I tillegg representer direktivet en klar svekkelse stillingsvernet i Arbeidsmiljøloven.

Anstendige arbeidsforhold
Lover og avtaler knyttet til tariffavtaler slår fast at faste ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Dette er nedfelt i Arbeidsmiljøloven, og har vært en del av norsk rettspraksis. Faste ansettelser sikrer arbeidstakerne ei lønn som er til å leve av og stabile forhold, og legger grunnlaget for en god sosial og velferdsmessig hverdag. I tillegg regulerer tariffavtalene en rekke andre forhold som forsikringsordninger, pensjonsordninger og andre forhold i tilsettingsforholdet.

Fagbevegelsen kan aldri godta, eller akseptere, at disse viktige grunnpilarene i norsk arbeidsrett og arbeidspraksis blir truet, eller utfordret!

Hva sier direktivet?
EU vedtok i 2008 vikarbyrådirektivet. Direktivet fastslår at vikarer skal sidestilles med fast ansatte når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Men er dette godt nok for å bevare hovedregelen om «faste ansettelser som hovedregelen»?

Det kan ikke være tvil om at direktivet vil utfordre en rekke bestemmelser i vårt lov- og avtaleverk, blant annet Arbeidsmiljølovens bestemmelser knyttet til ansettelser. I direktivets artikkel 4, heter at forbedret minimumsbeskyttelse av vikaransatte må ledsages av en revisjon av eventuelle restriksjoner eller forbud som måtte være pålagt vikararbeid. Dette utfordrer følgende tre forhold;

- Fagbevegelsen mener derfor at EUs vikarbyrådirektiv kan føre til krav om endringer i Arbeidsmiljølovens § 14-9 – om bruk av midlertidig ansatte og vikarer.
- Videre kan Arbeidsmiljølovens § 14-12 og 14-13 om innleie og utleie av arbeidskraft være i strid med direktivet, og dermed reise krav om revisjon.
- I tillegg kan andre tariffbestemmelser, som har til hensikt å sikre faste ansettelser, og redusere bruken av midlertidig ansettelser og vikarer også være i strid med direktivet. Det vil reise ytterligere krav om revisjon av tariffavtalene.

Viktig kompetanse kan forsvinne
Virksomheter kan enkelt bli tappet for kompetanse ved at arbeidstakere kommer og går. Eller at det kan forsinke prosesser med å videreutvikle kompetanse ved at man ikke har en stabil arbeidsstokk. Økt bruk av vikarer kan også være en stor trussel mot fagopplæringen (lærlingeordninger), enten fordi at dette ikke lengre blir et satsingsområde, eller gjennom at det ikke er nok stabil fagkompetanse i virksomhetene. For det kan ikke være tvil om at dersom direktivet vedtas, så vil det medføre utstrakt mer bruk av midlertidige ansettelser og bruk av vikarer med svekket ansettelsesvern!
Det er en reell fare for at med den arbeidsledigheten som Europa sliter med i dag, så kan vikar- og bemanningsselskapene med vikarbyrådirektivet i hånden kunne anvende arbeidstakere fra andre land på helt andre lønns- og arbeidsvilkår enn hva som gjelder i Norge. Det har Adecco og andre selskaper tydelig bevist!

Arbeiderpartiet må snu!
Fagbevegelsen kan ikke, og vil ikke, akseptere vikarbyrådirektivets trussel mot arbeidstakernes rett til å inneha trygge jobber, et velorganisert arbeidsliv, og et godt arbeidsmiljø!

En tilnærmelsesvis samlet fagbevegelse står bak kravet om at Stortinget må legge ned veto mot vikarbyrådirektivet! Partiene Senterpartiet og Sosialistisk venstreparti står på fagbevegelsens side i denne saken. Det er derfor et stort håp om at Arbeiderpartiet vil snu i denne saken – i tide!

På bakgrunn av det gjennomføres det den 18.01.2012 en politisk streik mot innlemming av EUs vikarbyrådirektiv i norsk rett!

Trepartssamarbeidet mellom de offentlige myndighetene, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden viser seg å være et fortrinn når det gjelder fordelingspolitikk, lønns- og arbeidsvilkår (arbeidsmiljøloven), sysselsettingspolitikken og velferdspolitikk. Det gjør at Norge fremstår som et av de landene med lavest arbeidsledighet i verden, har generelt de beste velferdsordningene i verden, lavest konfliktnivå, og der forskjellene er minst mellom folk.

Høyrepartiene (markedsliberalistene) har gitt uttrykk for at de vil innføre ordninger som kan svekke dette trepartssamarbeidet! Blant annet gjennom å svekke lovverket – som gir arbeidstakere den medbestemmelsen og medinnflytelsen man har pr i dag. Spesielt utsatt kan den kollektive streikeretten være om Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig folkeparti får makt!

Markedsliberalistene synes å ha EUs politikk som sitt forbilde, med EU-domstolen som det overordnede overvåkingsorgan, hvor sosial dumping, fagforeningsknusing og kutt i velferdsordninger synes å være en del av målsettingen og politikken. Laval-dommen fra Sverige er et slikt eksempel med angrep på den kollektive streikeretten.
Arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning, inntekt og formue kommer ofte negativt ut i det nye arbeidslivet i EU. Nevnte arbeidstakergrupper er eksempelvis overrepresentert blant arbeidstakere som går på midlertidige ansettelser og vikariater (ustabile arbeidsforhold) mv.

I Norge har man en organisasjonsgrad på ca 47.1 %. Den har falt fra ca 57 % i 1980. Det er en utvikling som må snus om man skal evne og opprettholde gode lønns- og arbeidsvilkår, samt gode velferdsordninger i fremtiden. I dag er det ingen andre som forsvarer velferdssamfunnet sterkere enn det LO gjør! Det i seg selv er god grunn til ettertanke.

Fradrag på selvangivelsen for fagforeningskontingent er et stort gode for demokratiet – spesielt bedriftsdemokratiet!
Fradragsberettiget fagforeningskontingent på selvangivelsen er et stort og uvurderlig gode både for demokratiet – og spesielt bedriftsdemokratiet! Fradraget er en universell ordning som gjelder alle arbeidstakere, dvs at alle landets innbyggere kan nyte godt av ordningen!
Pr i dag hindrer ordningen med fradragsberettiget fagforeningskontingent stor forskjellsbehandling mellom organiserte og uorganiserte arbeidstakere (ofte kalt gratispassasjerene), fordi fradraget utjamner forskjellene mellom de som betaler kontingent og de som ikke gjør det.

Det er trist at diskusjonen, med krav om å fjerne fradragsberettiget fagforeningskontingent dukker opp med jevne mellomrom på ulike nettsteder i og medier.
Det å redusere – eller fjerne – fradraget på fagforeningskontingenten er et virkemiddel som krefter i høyrepartiene (Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre, Kristelig folkeparti) anvender for å drive det som gjerne omtales som «fagforeningsknusing». Dette fordi (som flere fremhever) – pr i dag nyter uorganiserte, i stor grad de samme rettighetene som de fagorganiserte har kjempet frem i virksomheter hvor det er tegnet tariffavtaler. Eller sagt på en annen måte; Det er en praksis – pr i dag – at dersom det er tegnet en tariffavtale på en arbeidsplass, gjøres tariffavtalens bestemmelser gjeldende for alle arbeidstakere (dvs inklusive de uorganiserte).
Derav kommer argumentasjonen fra enkelte hold om at «hvorfor være organisert når man får det samme likevel»? Så enkelt er det ikke!

Det å kjempe for å beholde fradragsberettiget fagforeningskontingent, er av stor betydning for å beholde en sterk fagbevegelse (høy organisasjonsgrad), og dermed et velfungerende trepartssamarbeid, og dermed et velfungerende velferdssamfunn, med gode lønns- og arbeidsvilkår! Det er et faktum man ikke må tape av syne.

I Sverige for eksempel har medlemstallet falt i fagorganisasjoner blant annet som en konsekvens at man har bygget ned adgangen til å trekke fra fagforeningskontingent på selvangivelsen. Med synkende medlemstall, fratas arbeidstakere mange goder i en bit-for-bit-politikk – styrt av markedsliberalistene.

Hva slags arbeidsliv ønsker egentlig de uorganiserte?
Det er selvsagt vanskelig å si for en som er organisert, men det kan være grunn til å se på hva som er oppnådd gjennom tidene av de som gjennom tidene har vært fagorganiserte.
Går vi tilbake til midten av 1800-tallet, før fagbevegelsen ble stor nok og samarbeidet slik at de kunne hevde sin rett, var arbeidsdagene ofte på 13 til 16 timer 6 dager i uka, og uten ferierettigheter.

La meg få provosere litt, med noen spørsmål knyttet til de uorganiserte;

De fagorganiserte har i dag kjempet seg frem til en normalarbeidsdag på 7,5 timer og 37,5 timers arbeidsuke. Arbeidsmiljøloven sier at vi skal jobbe 8 timers arbeidsdag og 40 timers arbeidsuke (Arbeidsmiljølovens § 10-4). Kan det bety at mange uorganiserte egentlig ønsker seg 40 timers arbeidsuke?

De fagorganiserte har kjempet seg frem til retten til 5 ukers ferie (30 virkedager). Ferieloven sier at en arbeidstaker har rett til ferie i 25 virkedager (4 uker + 1 dag – dvs vi kaller "Grodagen»). Tariffavtalen – som de fagorganiserte har kjempet frem – gir rett til ytterligere 5 virkedagers ferie. Kan det bety at de uorganiserte egentlig ønsker seg bare 25 virkedager feriefritid?

De fagorganiserte har kjempet frem en rett for slitne arbeidstakere til å kunne tre ut av arbeidslivet fra 62 år. Aldersgrensen for pensjon er normalt 70 år, og hvor det har vært anledning til å gå av ved fylte 67 år dersom arbeidstakeren fyller vilkårene i Folketrygdloven. Aldersgrensene er etter nytt pensjonssystem, og endringer i Trygdeloven, gjort mer fleksible. Kan det bety at uorganiserte mener at arbeidstakere skal holde på til de fyller 70 år – selv om helsen skulle svikte på et tidligere aldersnivå?

Fagforeningene har kjempet frem forsikringsordninger (herunder ulykkesforsikringer), og sykelønn når arbeidstakere er syke. Kan det bety at uorganiserte mener at forsikringsordninger og sykelønn ikke er viktige for arbeidstakere? Man må ikke tape av syne at slike ordninger kan bli strøket med et pennestrøk om fagbevegelsen blir svekket i tilstrekkelig grad?

Fagbevegelsen kjempet frem, senest når LO bidrog sterkt til å avsette Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti – med Fremskrittspartiet som garantist for Bondevik II-regjeringens politikk) – å sørge for å beholde en Arbeidsmiljølov som beskytter arbeidstakernes fritid (dvs arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven). Kan det bety at de uorganiserte mener at det er arbeidsgiver som skal eie, styre og ha herredømme over arbeidstakernes fritid (slik som var vanlig under husmannstiden/ slavetiden)?

LOs innsats med å avsette Bondevik II-regjeringen ved valget i 2005 bidro til at stillingsvernet i Arbeidsmiljøloven ble videreført – i motsetning hva partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti vil gjøre. Kan det bety at uorganiserte mener at et stillingsvern er uvesentlig å kjempe for – for arbeidstakerne?

LOs innsats med å avsette Bondevik II-regjeringen ved valget i 2005 bidro til at midlertidige ansettelser ikke ble hovedregelen i arbeidslivet (og slik EU vil innføre gjennom EUs vikarbyrådirektiv). Det gjør at de fleste arbeidstakere i dag har ei inntekt som gir garanti for lån til boligkjøp, og ei lønn som er til å leve av m.v. Kan det bety at uorganiserte mener at dette ikke er viktig å kjempe for faste ansettelser for arbeidstakere?

Pensjonsreformen, som ble lagt frem av Bondevik II-regjeringen inneholdt en profil om at de rike, og de med høyere utdanning og lønn skulle få vesentlig høyere pensjoner – ved at arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning/ og inntekt skulle få betydelig desto mindre – målt mot dagens nivå. LO greide å stoppe dette særdeles usolidariske forslaget til pensjonsordningen som ble presentert av fra Stortinget i samarbeid med Arbeiderpartiet. Det innebar også endringer i Arbeiderpartiets forslag før LO-kongressen i 2005. Fremskrittspartiet vil gjøre alle til minstepensjonister). Kan det bety at uorganiserte mener at pensjonsspørsmål ikke er viktige?

Limet, og hovedårsaken til at arbeidstakere har oppnådd så gode lønns- og arbeidsvilkårene som arbeidstakere har pr dag, skyldes den kollektive streikeretten. Den er sikret i Arbeidstvistloven/ Tjenestetvistloven. Og det å være fagorganisert betyr at man også er sikret retten til streikebidrag ved konflikt. Særlig Venstre og Fremskrittspartiet har gitt uttrykk for at de vil fjerne arbeidstakernes kollektive streikerett dersom de får makt. Kan det bety at uorganiserte mener at streikerett ikke er viktig for å opprettholde gode lønns- og arbeidsvilkår, og at streikebidrag er unødvendig om det blir konflikt?

Arbeidstvister blir tidvis ført for arbeidsretten. Dette for at arbeidstakerne skal kunne få prøvd sin sak og sine rettigheter juridisk. Å føre en rettssak koster fort +/- kr 300 000.- (avhengig av sak og innhold og omfang) pr rettsinstans, om en part taper rettssaken. Dersom saken er av prinsipiell betydning for fagbevegelsen, dekker fagorganisasjonen slike saksomkostninger. Kan det bety at uorganiserte ikke føler at dette er en viktig trygghet – selv om det kan medføre at det rammer familie og familieøkonomien sterkt.

De fagorganisertes kamp for gode lønns- og arbeidsvilkår handler om at man ikke ønsker å føre arbeidstakere i deres familier tilbake til tilstander hvor mange opplevde grov urettferdighet, fattigdom, utbytting, og hvor arbeidstakere måtte stå med lua i handa når de skulle kreve noe. Og den tiden da uføre måtte tigge om almisser (Fremskrittspartiet, ved partileder Siv Jensen, benyttet «almissebegrepet» under valgkampen i 2009).

Urett ute i verden
Det foregår mye urett ute i verden. Kina blir ofte nevnt som et «flott land å samarbeide med» blant de som har etablert virksomheter det.
Det skjer en utvikling gradvis også i Kina, eller i hvert fall deler av Kina.

Det som i hvert fall har vært en del av arbeidspolitikken i Kina da globaliseringsutviklingen tok til, var at fagforeninger var forbudt – den oppgaven som en slags «tillitsvalgt» var/ er arbeidslederens oppgave (bedriftens håndplukkede mann).
I Kina bor arbeidstakere i stort antall i en form for arbeidsleirer eid av arbeidsgiverne/ myndighetene – hvor arbeidstakeren ofte er langt vekke fra familiene sine. Når arbeidstakerne er innlosjert hos bedriftseierne, er det fortalt om at arbeidstakerne må betale høy leie på bolig på svært lave lønninger. Arbeidstakeren henvises ofte til å handle varer og klær i bedriftseieren butikker – til dyre priser (og hvor det ikke er uvanlig at arbeidstakeren står i gjeld til arbeidsgiveren – til høye renter), 16 til 18 timers arbeidsdag er ikke uvanlig pr dag – og hvor arbeidstakere risikerer trekk i lønn om de eksempelvis snakker til hver andre i arbeidstiden slik det fremgikk i et avisoppslag nylig. Arbeidstakerne har som oftest ingen ferierettigheter, ingen forhandlingsrett/ streikerett, eller sykelønn, arbeidsledighetstrygd, heller ingen pensjons og forsikringsordninger osv, og det eksisterer knapt noen miljø- og forurensingsbegrensninger.

Før OL ble avviklet i Kina, måtte virksomhetene stenge i flere mils omkrets rundt arrangørstedene – i flere uker før OL tok til, på grunn av de høye forurensningsverdiene i lufta. Dette representerer mange arbeidstakeres arbeids- og bomiljø i Kina).

Det hevdes at nærmere 10 % av jordsmonnet i Kina er blitt så forurenset at det er ikke tilrådelig å spise maten som blir produsert der av helsemessige årsaker. Men den maten som produseres i disse forurensede områdene viser seg å være god nok mat for arbeidstakerne.
Er det slike arbeidstilstander vi ønsker oss?

Sterke fagforeninger er et gode!
Fordelingspolitikk handler om å ha sterke fagforeninger. Velferd handler om å ha sterke fagforeninger. Et godt arbeidsliv handler om å ha et godt trepartssamarbeid mellom offentlig myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere. Dvs den norske modellen!

Hvorfor er ikke de som er opptatt av å fjerne/ bygge ned fagforeningskontingenten – heller opptatt av å få bukt med svart økonomi? Svart økonomi hevdes å være vår tids raskest voksende økonomi. Det er mye mer penger å hente ved bekjempelse av svart økonomi – penger som kunne blitt anvendt innenfor skole, utdanning, helse, samferdsel osv osv. Det må være langt mer lønnsomt enn å gå til angrep på fradragsberettiget fagforeningskontingenten og de godene som følger av den ordningen/ trepartssamarbeidet.

De samme personene som går til angrep på fagforeningene og fradragsberettiget fagforeningskontingent går heller ikke til angrep på det faktum at arbeidsgivere organiserer seg i arbeidsgiverforeninger, og/ eller mer eller mindre lukkede forsamlinger og brorskapsordener.

Noen ganger er det gode grunner til å være stolt over å være fagorganisert – tatt i betraktning alle goder som fagforeningene har bidratt til å kjempe frem!

Til de uorganiserte!
Avslutningsvis vil jeg kommentere de provoserende spørsmålene jeg stilte lenger oppe i innlegget;
Jeg tror at de fleste uorganiserte både ønsker og vil ha de godene som fagbevegelsen har kjempet frem gjennom tidene på lønns- og arbeidsvilkår, samt de andre velferdsordningene som samfunnet byr på. Ordninger som mange tar for gitt at vi har i dag og for fremtiden. Men slik er det ikke – det krever faktisk en innsats hver dag for å beholde disse opparbeidede ordningene!

Jeg tror ikke at uorganiserte ønsker seg 8 timers arbeidsdag og 40 timers arbeidsuke i stedet for dagens 7,5 timers arbeidsdag/ 37,5 timers arbeidsuke, jeg tror ikke at uorganiserte ønsker seg tilbake til 25 dagers ferie i stedet for dagens 30 dager, jeg tror ikke at uorganiserte ønsker seg en standard 70 års aldersgrense fremfor dagens fleksible ordninger, jeg tror ikke at uorganiserte ønsker innføring av karensdager ved sykdom (fjerning av sykelønn), forsikringer osv, osv.

Jeg tror også at uorganiserte vil ha en beskyttelse av sin fritid, ha et godt stillingsvern, oppleve faste ansettelser fremfor vikariater og midlertidige ansettelser, ha gode gode pensjonsordninger, være sikret juridisk trygghet i arbeidssituasjonen, og ha et balansert partsforhold i arbeidslivet med kollektiv streikerett osv osv,

Apropos sykelønn;
Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA), er et eksempel på tiltak for å kunne beholde sykelønnsordningen – og slippe innføring av karensdager. Dvs at vi får full lønn under sykdom. Det er et fellestiltak mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og offentlige myndigheter! Det er et eksempel på daglig innsats for å kunne beholde velferdsgodene med full lønn under sykdom.

Jeg tror det er slik at;
De beste løsningene finner man frem til i fellesskap! Derfor handler det om at flere uorganiserte må ta del i det fellesskapet. Dvs å organisere seg. Det lønner seg å være organisert! Fradragsberettiget fagforeningskontingent er derfor et gode, og din mulighet for en «skattelette». Aktive fagforeninger er et «must» både for utviklingen av trepartssamarbeidet i arbeidslivet, og for et velfungerende bedriftsdemokrati!

Det er besluttet at to nye sakkyndige skal undersøke den terrorsiktede Anders Behring Breivik på ny. Advokatene til Breivik har derimot rådet Breivik til ikke å la seg bli testet på nytt, noe Breivik skal ha uttalt at han heller ikke vil – i følge mediene. Som motreaksjon er det uttalt fra myndighetspersoner at dersom Breivik ikke vil samarbeide, kan han bli tvangsinnlagt til ny undersøkelse.

De handlingene som Anders Behring Breivik utførte den 22.07.2011, er så avskyelige, så i utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å vie saken oppmerksomhet utover det som mediene skriver. Men det at det er besluttet å oppnevne to nye sakkyndige og en ny sakkyndigrapport, setter norsk rettssystem i meget spesielt lys – for å si det mildt. Derfor denne kommentaren. Det at tingretten har besluttet å igangsette enn ny undersøkelse av Breivik, kan ikke oppfattes som annet enn full mistillit til den foreliggende rapporten som er lagt frem!

Svekker sakkyndiges rolle ekstremt mye!
Det som er bra, gjennom beslutningen/ konklusjonen om at det skal foretas en ny vurdering av Anders Behring Breivik, er – på generelt grunnlag – at sakkyndigrapporter kan man ikke ha tillit til!

Den allerede fremlagte rapporten om Anders Behring Breivik, som det er reist tvil om, ble utarbeidet av psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim. Det er opplyst at Husby er ofte benyttet som rettspsykiater av retten.

Mine spørsmål er da;
- Hva slags tillit kan man ha til alle de øvrige rapportene som er blitt anvendt i rettsapparatet – som er utarbeidet av psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim, og som kan ha hatt betydning for domsslutningen, og dermed rettsikkerheten – til flere av de som er blitt dømt i norske domstoler?

- Hva slags rettsikkerhet råder da generelt i norske domstoler så lenge systemet fungerer slik at dersom man ikke liker slutningene i sakkyndigrapport – så bestiller man bare nye – helt til man får en rapport med den konklusjonen man er tilfreds med?

På generelt grunnlag, kan jeg ikke skjønne annet enn at bruken og betydningen av rettspsykiatere og sakkyndigrapport med dagens avgjørelse er kraftig svekket! Dessuten så er det retten skal dømme i det som skal være et demokratisk rettssystem.

Sakkyndiges arbeidsmetoder
Det opplyses at Torgeir Husby har benyttet 405 arbeidstimer på Anders Behring Breivik.
Det er mulig at dette – generelt – er et riktig tidsbruk for å få en faglig god rapport – det har ikke jeg kompetanse til å vurdere hva som er rett og galt på. Men denne tidsbruken som Huseby har anvendt står i sterk kontrast til hva som er vanlig i sakkyndigarbeid i andre saker som føres for retten i Norge! Det kan virke diskriminerende på andre.

Min erfaring fra leder/ arbeidet i Foreningen 2 Foreldre (F2F) er at i barnefordelingssaker bruker sakkyndige mange timer med samtaler og observasjoner på mor og mors familie/ venner. Mens det holder med en 15 minutters telefonsamtale til far – og uten kontakt med fars familie/ venner. På bakgrunn av 15 minutter telefonsamtale kan sakkyndige konkludere med at far er uskikket til overhode å ha kontakt med sitt barn. Hva slags telepatiske evner tror de sakkyndige at de er besittelse av???
15 minutter for ivaretakelse av et barns og fars rettsikkerhet pr telefon står sterkt i kontrast med de 405 timene som ble benyttet på Anders Behring Breivik – og rettsikkerheten bør være lik for alle.

På toppen av det hele – dommerne i saken mente at 15 minutters telefonsamtale med far, var tilstrekkelig rettslig for å fradømme barnet rett til å ha kontakt med sin far og fars familie. Slik fungerer norsk rett! Hva slags rettssikkerhet er dette? Og uten at verken sakkyndige eller dommerne observerte far/ barn sammen?

Det sentrale spørsmålet er dermed; Hvor mange timer er nødvendig for sakkyndige for å kunne gi et faglig godt forsvarlig svar på en persons psykiske og fysiske tilstand juridisk og rettslig sett?

Tvangsinnleggelse for ny undersøkelse?
Jeg stiller meg meget undrende til at – dersom Anders Behring Breivik ikke frivillig samarbeider om en ny rapport – så kan det komme på tale tvangsinnlegge ham for en ny undersøkelse. Hva slags hensikt har det, og hva er motivet for å gjøre det er min tanke?

For det første, så er det gått nærmere et halvt år siden terrorhandlingene fant sted. Den terrorsiktede har sittet i stor grad isolert og begrenset kontaktnett/ tilgang på ytre påvirkninger. Det kan bety at atferdsmønsteret er annerledes i dag, enn på det tidspunktet da den forferdelige ugjerningen fant sted (endret atferd). Det som er mest relevant for saken, må etter mitt syn være den tilstanden Breivik befant seg i tettest opp til det tidspunktet hvor den grufulle gjerningen fant sted.

Anders Behring Breivik har uttalt (påstand) noe slikt som at rundt 80 % av innholdet i sakkyndigrapporten inneholder opplysninger om forhold som ikke har funnet sted. På dette punktet kan det hende at Breivik har rett i sin påstand, det er et bilde som er gjenkjennbart fra sakkyndigrapporter i barnefordelingssaker.
Hvordan kan rettssamfunnet forvente at Breivik har tillit til å gå på en ny runde med undersøkelse etter erfaringene han har gitt uttrykk for med rapporten til psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim?

Ny «Arnold Juklerød-sak»?
Når det nå foreligger en sakkyndigrapport, så vil noen velge å tro at konklusjonen i den er den riktige, og Anders Behring Breivik vil alltid ha den konklusjonen hengende over seg. Og hvem kan motbevise at den var riktig eller gal på det tidspunktet konklusjonen ble tatt? Dersom (så hvis/såfremt) at de nyoppnevnte sakkyndige kommer til en motsatt konklusjon. Hva skjer da, og hvem skal retten tro på? Slik jeg ser det, har man ved å nedsette en ny sakkyndiggruppe bidratt til å sette dommerne i en håpløs situasjon/ håpløs valgsituasjon. Eneste måten retten kan komme ut av den situasjon, er å se bort fra begge rapportene under domfellelsen – med de eventuelle konsekvensene det kan få. Eller at dommerne ender opp med en nærmest «uavklart» diagnose. Her kan man ende opp i en slags «Arnold Juklerød-sak», i den forstand at man ender med en ørkesløs diskusjon om diagnose – hvor «makt skaper rett» fremfor en konklusjon på objektive kriterier.

Fungerer det norske rettssystemet optimalt?
Det at det myndighetene har gitt klarsignal for en ny sakkyndigutredning skal foretas på Anders Behring Breivik, bør på generelt grunnlag åpne for en granskning og utredning på hvorvidt norsk rettssystem fungerer optimalt, og hvordan rettsikkerheten blir ivaretatt ved bruk av rettsoppnevnte sakkyndige! Det er blant annet antydet at avdelingen til rettspsykiater Torgeir Husby setter diagnosen paranoid schizofren mye oftere enn gjennomsnittet i den offentlige psykiatrien. Dersom den påstanden medfører riktighet – hva slags rettssikkerhet sitter man igjen med da?

I hvert fall bør fortsettelsen medføre at det utarbeides retningslinjer og etiske regler for hvordan sakkyndige skal arbeide. Slike regler finnes ikke i dag, og på generelt grunnlag mener jeg det er meget uheldig.

Skriver regninger – «ikke med gafler – men med store spader»
Sakkyndige vet å ta seg betalt. Det fikk man erfare med Gerd Liv Valla-saken i Ingunn Yssen/ Gerd Liv Valla-saken. Advokaten Jan Fougner, førstelagmann i Borgarting lagmannsrett Nils Erik Lie og advokat og professor dr. juris Kristin Normann foretok den utredningen sammen med
dr.med. psykoanalytiker Lars Weisæth og cand.med. spesialist i psykiatri Odd H. Hellesøy. Regningen for den rapporten er oppgitt til å være på hele 5 607 504 kroner for noen dagers arbeid. Den regningen ble ikke betalt av det offentlige.
(Den verste avsløringen med Fougner-rapporten er at den viser at dommere i norsk rett kan sitte «på alle sider av bordet», og hvordan det etableres nettverk mellom dømmende myndighet, forsvarsstand og sakkyndige. Grådighetskultur er et stikkord i denne settingen).

Når det gjelder rettspleien på straffesaker, er det offentlig myndigheter som fastsetter prisene. Den prisen er oppgitt til å være på 905 kroner pr time. I de fleste tilfellene dekkes disse beløpene ved hjelp av skattebetalernes penger. Siden Norge skal fremstå som en «demokratisk» rettsstat, så stiller jeg meg undrende til prisnivåer på 905 kroner pr time – det er en pris som overhode ikke står i forhold til flertallet av det norske folk – dermed virker dette prisnivået temmelig «udemokratisk»!

Den sakkyndigrapporten som psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim fremla om Anders Behring Breivik er oppgitt til å være på 243 sider, og kostet det offentlige hele 366 525 kroner (neste en gjennomsnittlig årslønn) for noen ukers arbeid.

Med et slikt system med svindyre rettslige kostnader er jeg redd for at rettssikkerheten svekkes ut fra kostnadsspørsmål. Økonomi kan dermed bli et hinder for rettssak og sakførsel som er en demokratisk rettsstat verdig. Det kan skje at samfunnet velger å avstå fra objektive gode rettsprosedyrer enten ut fra samfunnsøkonomiske spørsmål, eller gjennom at parter ikke tør gå til domstolene for å kreve sin rett av frykt for å bli totalt økonomisk ruin i saker hvor man kan bli risikere å bli idømt saksomkostninger.

En annen ting er hvordan enkelte rettspersoner fakturerer timer. I Nokas-saken ble det opplyst at en advokat fakturerte for 25 timer (ja, du leste rett) i døgnet. Hvordan kan ha tillit til rettspersoner som fremmer slike krav? Er det med slik grådighet dette landet skal bygges?

Hvilken betydning vil sakkyndigrapportene få for rettsutfallet?
Tvilen skal komme tiltalte til gode – er et viktig rettsprinsipp. Leder for påtalemyndigheten, riksadvokat Tor-Aksel Busch, har uttrykt noe slik som at en ny sakkyndigrapport uansett ikke vil få noen konsekvenser i saken. Bakgrunnen for det er all tvilen rundt Breiviks diagnose. Det er dette Breiviks forsvar også må forholde seg til – og faktisk forholder seg til. Hvor mye verdi har en ny sakkyndig rapport da? Påtalemyndigheten har så langt – lagt til grunn – at tvilen nettopp skal komme tiltalte til gode. Slik må og skal et rettssamfunn fungere.

Den alminnelige rettsoppfatningen i Norge synes å være at de grusomme handlingene som er begått av Anders Behring Breivik, er av en slik alvorlig karakter, at han aldri må tilbakeføres til samfunnet, basert på konkludert atferd den 22.7.2011. Jeg tror det skal svært mye til for at en domsslutning ender opp med en annen konklusjon enn den som er i tråd med uttrykt folkevilje. Hva er da hensikten med en sakkyndigrapport nr 2?

I kjølvannet av at Stein Erik Hagen har valgt å la Hopkins-sykehuset i USA operere hans prostatakreft, har dn.no intervjuet Norges fremste kirurg på området, Bjørn Brennhovd. I artikkelen slår han oppsiktsvekkende fast at han ville gjort det samme dersom han var i Hagens situasjon.
Han begrunner dette med at det er kortere ventetider, at man får det nyeste utstyret, de mest erfarne kirurgene, bedre organisering, en god oppfølging og at man slipper å vente på MR-undersøkelser.

– Alt bør strømlinjeformes og organiseres i et senter og team, slik man har sentre for brystkreft. Hvis man tar en PSA-blodprøve hos en fastlege og den er høy, så bør man komme på et senter, ta vevsprøver, ta MR, snakke med kirurg og stråleterapeut. Ønsker man operasjon, bør man få det kjapt, sier Brennhovd.

Slik er det ikke i dag.

– Det kan ta flere år (!) fra man får tatt blodprøve til man får kommet til urolog. Det burde ikke være så tungvint, sier han.

I artikkelen uttrykker han også bekymring over at Radiumhospitalet ikke lenger har eget MR utstyr. Det må rekvireres MR ved Ullevål Sykehus. I tillegg er roboten de bruker ved operasjon så gammel at de har problemer med å få tak i reservedeler.

Slik står det altså til med helsevesenet i verdens rikeste land – som til alt overmål har verdens dyreste og største offentlige sektor i forhold til innbyggertallet.

Så hva er løsningen ? Brennhovd tar seg friheten til å uttrykke dette også :

Han mener løsningen er å involvere private klinikker som Aleris og Volvat mer.

– Min personlige mening er at man bør la pengene følge pasienten, slik at han kan velge hvor han vil gjøre det. Man må bruke det private som ikke har lange ventelister, sier Brennhovd.

– Det er veldig vanskelig å få tak i hvor pengene fra det offentlige blir av, legger han til.

Der kan jeg hjelpe ham. Erik Solheim svidde nettopp av sånn ca 300 MR-maskiner i belønning for at Brasil hadde brent litt mindre regnskog enn før. Og mer skal det visstnok bli..

Den utviklingen vi ser i flere EU-land for tiden er ikke bra for demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser. Resultatet er at med den rådende utviklingen oppstår det gradvis en politisk krise. For å unngå en demokratisk forvitring, trenger vi en debatt – og handlinger – som hegner om folkedemokratiet. Det er følgende fire forhold som gjør denne debatten viktig.

I
Ved siste valg til EU-parlamentet, var det bare 43 % av de stemmeberettigede som benyttet seg av stemmeretten. Likevel får man inntrykk av at statslederne – dvs de markedsliberalistiske høyrepolitikerne i EU – tar seg til rette som om de har ”minst 90 % av velgerne” i ryggen. Man kan bli skremt når man ser hvordan disse markedsliberalistiske EU-politikerne bare kutter i arbeidstakernes lønninger, kutter i pensjonene og stønader/ velferdstilbud, langt over hode på dem det gjelder. Det er jo bare i totalitære regimer at man har erfaringer med at slike handlinger kan skje.
Skal EU lykkes med å komme ut av sine finans- og gjeldskriser, må de se til Island. Den Islandske trosset markedsliberalistene, lyttet til befolkningen, og landet er gradvis på vei ut av den økonomiske krisen de befant seg i! På Island kan man med rette si at markedsliberalistene (nyliberalismen) ”kom – så og tapte”!

II
Eliten, sammen med utdanningsgruppene tar over i langt større grad styringen av samfunnet. Hvor mange – med bakgrunn som arbeidstakere sitter i dag på Stortinget – som representanter for ”folket”? Eller hvor mange – med bakgrunn som arbeidstakere – sitter i dag som byråkrater/ saksbehandlere i departement, fylkeskommuner, kommuner mv? En undersøkelse presentert for en tid tilbake viste eksempelvis at 9 av 10 rådgivere/ saksbehandlere på Stortinget hadde høyere utdanning. Er det representativt for befolkningen?
Hvor mange – med bakgrunn som arbeidstakere – sitter i dag som styrerepresentanter i viktige offentlige virksomheter? Osv, osv…

Det å være folkevalgt, eller representanter for utøvende byråkrati, handler om å kjenne til – ha innsyn/ forståelse for – de ulike verdisyn og kulturer som rådet i befolkningen. Mitt poeng er at arbeidstakere og trygdede synes å være kraftig underrepresentert i disse gruppene.

Partisekretær Raymond Johansen i Arbeiderpartiet, uttrykte på fylkeskartellkonferansen i LO Stat – i september i år – at i Norge er det å bruke stemmeretten blitt et klasseproblem. Undersøkelser viser at befolkningen i Oslo øst bruker i liten grad stemmeretten – mens befolkningen i Oslo vest benytter den i langt støtte grad. Dette utsagnet/ problemstillingen er det grunn til å ta på alvor!

Kan det være slik at majoriteten av befolkningen ikke kjenner seg igjen i den politikken som faktisk utøves, eller klarer å identifisere seg med majoriteten av de som sitter med makten, og at det skaper passivitet, og/ eller at enkelte tyr til såkalte ”protestvalg”?

Problemet man må ta innover seg er at utstenging av befolkningsgrupper og passivitet (fremmedgjøring) – skaper problemer for demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser. Det kan skape større politikerforakt – og i verste fall politiske kriser.
Det er demokratisk valgte politikeres ansvar å påse at folkedemokratiet fungerer!

III
”Desperate” markedsliberalister er vårt alvorligste problemet for tiden, sett i ly av finans- og gjeldskrisene som skyller inn over store deler av verden. Det kan ikke lengre være tvil om at markedsliberalistene ”kom – så – og tapte”, når man ser på hva disse høyreorienterte markedsliberalistene har påført land, med finans- og gjeldskriser. Det verste er at ingen ser ut til å bli stilt strafferettslig ansvar for fadesene! I stedet påføres arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets trygde- og stønadsordninger alle (enda flere) belastninger – delvis i form av kutt i inntekter – og delvis i form av økte gjeldsforpliktelser fra kyniske og grådige organer som International Monetary Fund (IMF). Bare for å redde finanselitens verdier og dere banker – uten å få noe tilbake. Finanseliten har i dette spillet liten omtanke for den økende fattigdommen, arbeidsledigheten, eller hvordan de gjeldstyngende landene skal komme på fote igjen. Denne eliten svikter dermed flertallet av befolkningen – dvs det er demokratiet som blir sviktet. Men slik går det når eliten tenker mer med lommeboka enn på samfunnet og samfunnsfellesskapet. For det kan ikke være tvil om annet enn at det er markedsliberalistene som må ta skylden for den økonomiske krisen som er oppstått.

Det vi ser i maktkorridorene i EU er enda mer skremmende. Nå forsøker statslederne – med bakgrunn i finans- og gjeldskrisene (som de selv har skapt) – å overføre ennå mer makt til EU-kommisjonen, dvs til maktens senter i EU. I EU-kommisjonen er det stort sett bare statslederne har innflytelse. Først og fremst forsøker nå EU-kommisjonen å få større makt over medlemslandenes statsbudsjetter og økonomi. Hvordan ville vi i Norge reagert om det dukket opp en politiker med standpunkter tilsvarende ”Silvio Berlusconi” fra et annet land, som skulle bestemme over norsk økonomi, lønninger osv?

Heldigvis ser det ut til at Storbritannia greier å bremse noe på denne utviklingen i EU. Men hva slags demokrati, og demokratiske beslutningsprosesser er dette? Her sitter statslederne etter mitt syn og fatter avgjørelser langt over hodet på de angår uten forankring i befolkningen.

Like ille – for demokratiet – er den utviklingen vi har sett i Hellas og Italia hvor de demokratisk valgte statsministrene i Hellas (Giorgos Papandreou) og i Italia (Silvio Berlusconi) har måttet gå fra sine stillinger, og er blitt erstattet av ikke-demokratisk valgte. Dvs de er blitt erstattet av finanselitens utpekte folk. Italias nye statsminister, Mario Monti, har bakgrunn fra Goldman Sachs, som er en av de største forretningsbankene i verden. Hellas nye statsminister, Lucas Papademos, har bakgrunn som visepresident i Den europeiske sentralbanken. Markedsliberalistene/ finanseliten i EU har dermed fått plassert ”sine utvalgte folk” til kutte i befolkningens velferd og lønninger, og for å gjennomføre utsalg av offentlige verdier (privatisering) til dumpingpriser til grådige spekulanter.

Vårt demokrati og vår fremtid handler om å stoppe markedsliberalismens grådighet og fordelingskrise. Vår fremtid handler om å gjenreise demokratiet, og sørge for et inkluderende samfunn. Vår fremtid handler om å forsvare – gjenreise velferdssamfunnet på demokratiets premisser – mot fattigdom og undertrykkelse.

Tea Party-bevegelsen i USA, er skrekkeksemplet på hva økonomisk makt kan føre til! Hele demokratiet, og samfunnet settes på spill, bare for at eliten skal beholdes sine privilegier – og hindre politiske beslutninger som kan få USA ut av gjeldsproblemene. I USA eier de 1 % rikeste mer enn de 90 % fattigste – det forteller alt om hvilken fordelingskrise markedsliberalismen forårsaker.

IV
Et annet demokratisk problem er når tidligere politikere går over i konsulent/ rådgiverbransjen, fremfor å gå tilbake til opprinnelige jobber (eller tilsvarende). Tidligere helseminister for Arbeiderpartiet Bjarne Håkon Hanssen, kom sterkt i søkelyset når han gikk over til Pr/ lobbyfirmaet First House. Nå viser det seg at tidligere helsebyråd, Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet. Det skjer før samhandlingsreformen settes i kraft – og at to så sentrale personer rekrutteres til et og samme firma -finner jeg meget betenkelig!

Politikere som sitter inne med all kompetanse på beslutningsprosedyrer på et saksområde, vet alt ombakgrunn for beslutninger, og hvem som er sentral i saksbehandling i ulike forvaltninger osv, får en enorm makt som rådgivere/ lobbyister. Noe som kan ende med at politisk makt solgt til høystbydende. Dette mener jeg representerer en meget stor fare for demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser. Lykkes markedsliberalister med dette systemet med å kapre politikere til Pr/ rådgivningssenter fullt – og makten overlates til dem, kan vi ende opp med at stemmeberettigede nærmest blir som et slags ”stemmekveg” hvor stemmeseddelen står mer eller mindre uten innflytelse. Det må vi i fellesskap forhindre! Vi må ikke ende opp slik Nobels fresprisvinner, Elie Wiesel advarte mot – at ”likegyldighet er folkets verste fiende”!

Markedsliberalistenes gave til unge på boligmarkedet

Dagbladet 14.12.2011 presenterer en oversikt over hva slags utvikling boligmarkedet og lønnsnivået som kan ventes de 3 nærmeste årene, basert på tallmateriale fra Statistisk sentralbyrå. Artikkelen slår fast at ”pengefesten kan vare i minst tre år til”. Prognosene forteller at lønnsnivået vil stige med 12 %, men boligprisene vil stige med hele 17 %. Det er markedsliberalistenes gave til de unge og andre som skal inn på boligmarkedet.

Det betyr at en person med ei lønn på kr 400 000 pr år, kan forvente å få ei lønn på om lag kr 448 000.- i 2014/ 2015, dvs en lønnsstigning på ca kr 48 000.-

En trygdet, tilsvarende minstepensjonist, har for tiden en trygd på kr. 157 639.- pr år. Vedkommende kan forvente seg en trygd på ca kr 176 555.- i 2014/ 2015, dvs en trygdestigning på kr 18 916.-

EU og høyrepartiene (Fremskrittspartiet/ Høyre/ Kristelig folkeparti/ Venstre) har akseptert sosial dumping som virkemeiddel i utøvelsen av markedsliberalismen, og EU vil nå gå inn for å lovfeste en rett til sosial dumping og nedprioritering av arbeidsmiljøet – noe som kan få følger for Norge gjennom EØS-avtalen (Jf http://www.frifagbevegelse.no/arbeidslivet/article5851930.ece).

Arbeidstilsynet avdekket nylig at noen håndverkere fra Lituaen jobbet 210 timer for kr 3 400.-. Dvs en timelønn på kr 16.-. Det vi en årslønn på kr 31 200 (1 950 timer X kr 16.-). Vedkommende kan da forvente seg ei lønn i 2014/ 2015 på kr 35 844.-, dvs en lønnsøkning på kr 3 744.-

Tar vi en person som tjener kr 1 000 000.- pr år, så vil vedkommende i 2014/ 2015 få ei årslønn på ca 1 120 000, dvs en lønnsøkning på kr 120 000.-

(En person med en årsinntekt på kr 1 000 000.- får som regel bonuser, opsjoner, frynsegoder, har økonomi til aksjespekulasjon med gunstig skatt osv osv – tillegg til lønnen. I tillegg krever mange disse rike markedsliberalistene mer skattelettelser, fritak på formueskatt, og slutt på arveavgift).

La oss ta en bolig som i dag koster kr 3 000 000.- i dag. Med en prisøkning på 17 %, så vil den samme boligen koste kr 3 510 000.-

Det betyr at man må ha en årsinntekt på nærmere kr 1 500 000.- for å oppnå en lønnsinntekt for å holde tritt med stigningen i boligprisene.

En rik person vil kunne kjøpe denne boligen uten lån, med samme mulighetene til skaffe egne barn bolig uten lån..

En person med en del midler, vil kunne lån på billigere lånebetingelser enn en person som er lavere bemidlet. Ubemidlede vil trolig ikke få lån i det hele tatt til bolig på ca kr 3 000 000.

Dette er prisen det norske folk må betale for dereguleringen av boligmarkedet som Høyreregjeringen til Kåre Willoch innførte på begynnelsen av 80-tallet – sammen med markedsliberalismen.

Boligmarkedet – herunder utleiemarkedet – styres i dag stort sett av et privat – nærmest monopolmarked – full av grådighet.

(Oppdaget nylig at ved salg av boliger, beregner enkelte banker seg opp til 2,75 % provisjon. Dvs for en bolig på kr 3 000 000.-, så beregner hele kr 82 500.- i gebyr. Dette er også med på å drive boligprisene oppover).

I Norge er situasjonen den at unge blir boende lengre hjemme hos foreldrene enn tidligere, og dessverre er situasjonen den at vi har mer enn 6 000 bostedsløse, et tall som øker.

Ovennevnte gir et bilde av Norge. Norge fremstilles som et land hvor forskjellene er små målt mot andre land. Da kan man tenke seg hvor vanskelig mange arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets trygde- og stønadsordninger har det i andre land.

I Norge har vi heldigvis et sterkt LO, som så langt har greid å bremse på de verste utslagene av markedsliberalismen. Dessverre er det slik at hele 47,1 % av arbeidstakere i Norge fortsatt er uorganiserte – dvs er gratispassasjerer i forhold til som fagbevegelsen har oppnådd – først og fremst gjennom politisk samarbeid – først og fremst med de rød-grønne (Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet), og det faglig politiske samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet. Hvor også partiet Rødt er en viktig bidragsyter på politiske saker.

Det er i hvert fall en ting som vi vet, dokumentert i partipolitiske program, og erfaringer fra 2001 – 2005 (Bondevik II-regjeringen – Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti, med Fremskrittspartiet som garantist), og i flere borgerlig styrte kommuner, at partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre – vil ha mer marked, mer EU-politikk, og mer sosial dumping, samt mer fagforeningsknusing. Så vidt jeg kan, er det bare personer som tjener mer enn kr 1 500 000.- pr år, og som ønsker mer markedsliberalisme, som har fordeler av å stemme på partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre!

Den gaven markedsliberalistene har skapt for unge boligssøkende og andre, forteller hvilken økonomisk boble vår finanspolitikk hviler på.

Politikerne må sette i gang en massiv sosial boligbygging, slik at boligprisene går betraktelig ned! Ikke minst er det viktig i tider hvor rentene er lave og det er forholdsvis enkelt å få lån. Det er en fare for mange låner over evne. Stiger rentene igjen, så er min spådom at mange vil få store problemer!

I en artikkel i Fri fagbevegelse (http://www.frifagbevegelse.no/arbeidslivet/article5851930.ece) fremgår følgende tekst; sitat;

Vil ofre arbeidsmiljøet for å skape vekst
EU-kommisjonen vil styrke vekstevnen hos små og mellomstore bedrifter – ved å unnta dem fra store deler av regelverket om arbeidsmiljø og sosial dumping. Svensk og dansk fagbevegelse er i harnisk.

23. november presenterte EU-kommisjonen sin nye strategi i en rapport som har fått fagbevegelsene i våre naboland til å se rødt.

Poul Erik Skov Christensen, leder for Danmarks største fagforbund, 3F, skriver i et høringsbrev til den danske regjeringen at rapporten må forkastes.

Stort midlere stemt er ikke den danske LO-lederen, Hans Børsting:
– De påtenkte initiativene fra Kommisjonen kan bli totalt ødeleggende for helt nødvendig beskyttelse av de ansatte i små og mellomstore danske bedrifter, skriver han i LOs høringssvar til regjeringen.

Samlet nei-front i Sverige
I Sverige har fagorganisasjonene LO, TCO og Saco gått sammen om en felles høringsuttalelse der de ber om at «regeringen med kraft tillbakeviser kommisjonens ambisjoner».

De tre organisasjonene mener utspillet er særlig alvorlig siden kommisjonen har kunngjort at den har lagt arbeidet med en ny strategiplan for arbeidsmiljøet i skuffen på grunn av den økonomiske krisa.

En av tre regler skal vekk
I rapporten fra 23. november går EU-kommisjonen inne for å fjerne en tredel av alle reguleringer for bedrifter med færre enn 250 ansatte og en omsetning under 375 millioner danske kroner i året.

For såkalte mikrobedrifter, det vil si virksomheter med færre en 10 ansatte om lavere omsetning enn 15 millioner, bør unntake3ne fra regelverket bli enda mer omfattende, mener kommisjonen.

Kan få unntak fra utstasjoneringsdirektivet
Siden det foreløpig bare er snakk om en rapport fra EU-kommisjonen og ikke et konkret forslag til endringer i EUs lovverk, er det uklart hvilke regler små og mellomstore bedrifter vil få unntak fra. Blant eksemplene som er nevnt i rapport er direktivet om ergonomi (bl.a. tunge løft), regelverk om behandling av kreftfarlige stoffer, plikten til å lage skriftlige arbeidsplassvurderinger, sesongarbeiderdirektivet og utstasjoneringsdirektivet.

Dansk LOs nettmagasin Ugebrevet A4 har snakket med flere arbeidsliveksperter som advarer om at dersom rapporten blir fulgt opp i praktisk politikk kan det føre til et todelt arbeidsmarked og mer sosial dumping. De minner også om at det ofte er i de små bedriftene at arbeidsmiljøproblemene er størst.

Ser på arbeidsmiljøet som en byrde
Gunde Odgaard, sekretariatsleder i det danske Bygge- og Anlægskartellet, en samarbeidsorganisasjon for sju fagforbund, er opprørt over EU-kommisjonens vilje til å nedprioritere arbeidsmiljøet:

– Det blir feil når man ser på arbeidsmiljøet som en byrde for bedriftene. Du skal da for helvete ikke se på hvor mye det koster å overholde reglene, men på om folk får kreft, blir skadet eller nedslitt, er hans kommentar.

Ber EU endre kurs
Også Den europeiske faglige samorganisasjonen (DEFS) har reagert kraftig på det siste utspillet fra EU-kommisjonen. På et møte i Krakow i Polen nylig krevde styret i DEFS at EU i stedet setter fart i arbeidet med en ny strategi for arbeidsmiljøet.
Sitat slutt.

Det EU foreslår her, minner meg sterkt om Fremskrittspartiets Carl I Hagen utsagn på slutten av 80-tallet, da han rettet sitt skyts mot norske arbeidstakere. Arbeidsledighetene i Norge var på denne tiden høy, og Norge opplevde sin finanskrise. Fremskrittspartiets Carl I Hagen mente på denne tiden at arbeidstakere måtte begynne å underby hverandre på lønn for å få seg jobb, noe som var et meget stygt angrep på norske arbeidstakere – og særlig mot fagbevegelsen.
Det er grunn til å minne om at Fremskrittspartiet står for den samme politikken i dag!

Heldigvis tok LO grep på begynnelse av 90-tallet, og lanserte solidaritetsalternativet – et spleiselag mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og offentlige myndigheter. Arbeidstakerne å avstå fra høye lønnstillegg mot å få sysselsatt flere – for å få ”hjulene i gang igjen”. Dette målet lykkes Norge med gjennom at det skjedde gjennom en demokratisk beslutningsprosess som de aller fleste støttet opp om. Det er det stikk motsatte av hva som skjer i EU i dag, hvor demokratiet settes fullstendig tilside.

Poenget er; Dette forslaget fra EU (artikkelen sakset fra Fri Fagbevegelse) viser med tydelighet hva markedsliberalisme fører til, det viser med all tydelighet hva høyrepolitikk fører til for arbeidstakere, det viser med all tydelighet at vi trenger en sterk fagbevegelse og engasjerte medlemmer som kan stå imot disse ”samfunnssabotørene” som vil sette arbeidstakere og fagorganiserte mange tiår tilbake i tid.

Det mest bekymringsfulle for Norge, er EØS-avtalen (husmannskontrakten), som kan medføre at Norge må implementere en eventuelt lovfestet rettet til å drive sosial dumping, og forhindre ivaretakelse av arbeidsmiljøet til arbeidstakere – initiert av EU. Et system som spesielt vil ramme arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt.

Den norske regjeringen har vedtatt å avsette 55 milliarder kroner i pengelån til støtte for International Monetary Fund (IMF), eller Det internasjonale pengefondet som betegnelsen er på norsk.

Hovedbegrunnelsen er at i den situasjonen som flere land befinner seg i, med finans- og gjeldskriser, så vil Norge på denne måten bidra til ”å få hjulene i gang” igjen – da det kan ha positive effekter for norsk eksport og dermed norske arbeidsplasser på sikt. Regjeringen sier at dette er lån, med strenge lånebetingelser.

Det er grunn til å berømme regjeringens tankegang om at våre fagforeningskolleger, fattige, trygde- og stønadsberettigede trenger økonomisk hjelp for å komme seg opp av ei politisk og økonomisk hengemyr, og hjelp til å få arbeidsledigheten ned – og for derigjennom å få en styrking av velferdsordningene. Men jeg er meget betenkt når IMF er de som får ansvaret med forvalte de lånene som gis fra den norske stat.

IMF er blitt et politisk høyreparti?
Det hadde vært ønskelige at det International Monetary Fund (IMF) hadde vært politisk nøytral, og at IMF i sine disposisjoner ville opptre solidarisk med de samfunnsgruppene som trenger hjelpen mest. Slik leser jeg ikke IMF i dag!

IMF fremstår i dag mer som et markedsliberalistisk internasjonalt høyreparti – enn som et valutafond. Man har lenge ant det, men det kom tydeligvis for dagen da Hellas kom i et økonomisk uføre. Betingelsene IMF satte ovenfor grekerne for å gi landet lån var knalltøffe i form lånekrav og renter. IMF krever i tillegg salg av offentlige eiendommer og verdier, kutt i pensjoner og stønader, og kutt i arbeidstakeres lønninger – spesielt ovenfor offentlig ansatte. Dette er velkjent høyrepolitikk – verken mer eller mindre! Det viser at IMF er blitt et rent internasjonalt høyreparti.

Det jeg opplever at IMF gjør med sin politikk, er å forsøke å redde bankene og euroen! Dvs å redde finanselitens verdier. At enkelte av disse landene med gjeldsproblemer sliter med arbeidsledighet med opp mot 20 %/ 40 % for ungdom – synes å være et ”ikke-tema”.

Det verste IMF bidrar til, er at beslutninger om velferdskutt, lønnskutt, stønads- og pensjonskutt, salg av offentlige eiendommer og verdier osv,skjer over hode på velgerne og folket. Demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser har tapt, herunder innsettelse av nye statsledere. Da kan det bare gå en vei er min spådom – dvs det går feil vei!

Hva Hellas trenger
Det Hellas og andre land trenger er det motsatte av de kravene IMF detter. De trenger økte offentlige inntekter – offentlige eiendommer og verdier kan være et viktig bidrag til økte offentlige inntekter. Befolkningen og landet trenger økt sysselsetting og økt verdiskapning! For å få til det trenger befolkningen økt kjøpekraft – ikke stagnasjon. Offentlige lønninger må være på nivå med øvrige befolkningen, slik at det offentlig får kompetente medarbeidere for å møte/ løse utfordringene landet har.

En sterk offentlig sektor, og en sterk fagbevegelse, er det som kan bidra til en god samfunnsutvikling – sammen med arbeidsgiverne!

Befolkningen trenger hjelp
I de landene som opplever finans- og gjeldskriser, er det befolkningen som trenger hjelp, ikke finanseliten! Det handler blant annet om å gjenvinne politisk tillit – fra den politiske krisen som råder i dag!

Lær av Island! For 3 år siden satt Island nærmest på bar bakke – takket være markedsliberalistene og deres politikk (”Fremskrittspartipolitikk”) som ødela finansmarkedet og landets utvikling.

Island ble pålagt av EU en beintøff tilbakebetaling av lån som islandske banker hadde tatt opp i utlandet. Islendingene lot seg ikke kue!

Den islandske presidenten trosset markedsliberalistene i Alltinget (om tilbakebetalingspakke med flere EU-land), og tok demokratiske virkemidler i bruk – i form av folkeavstemning. Presidenten lot demokratiet, og folkeviljen styre – det er stikk motsatte av hva som skjer i og IMF (hvor mer og makt overføres til EU-kommisjonen – i praksis til ledere av markedsliberalistiske høyrepartier i EU).

Den islandske presidenten fikk folket med seg, lot bankene ta tapene, trosset markedsliberalistenes råd, og Island har på 3 år vokst seg ut av både den økonomiske og politiske krisen. Slikt står det respekt av!

Er Norges lån på 55 milliarder kroner et lån til fortsatt markedsliberalisme, eller vil det komme befolkningen til hjelp?
Med de økonomiske utsiktene som for tiden råder i EU-landene og USA m.fl, er risikoen ganske stor for at Norges lån på 55 milliarder kroner kan bli nullstilt om noen år. Men regjeringen tankegang, og am noe må gjøres for ”å få hjulene i gang igjen” internasjonalt er hevet over en hver tvil! Sånn sett er tilbudet om lån fra den norske regjeringen veldig bra!

Likevel tror jeg at regjeringen ville ha lykkes i langt sterkere grad, om pengen hadde blitt gitt i form av lån direkte til i et trepartssamarbeid (fagbevegelse/ arbeidsgivere/ offentlige myndighet) i enkelte land – med det formål å få ned arbeidsledigheten og skape nye arbeidsplasser (med LOs solidaritetsalternativ på 90-tallet som modell). Det ville vært en målrettet ytelse i god sosialdemokratisk ånd, og ville trolig kommet befolkningen i de enkelte låntakerland til gode. Erfaringene med IMF er at de er for ensidig opptatt av å redde markedsliberalistisk styrte banker, euroen og finanseliten uten å ta nødvendig hensyn til resten av befolkningen.

Finanseliten har til overmål, gjennom finans- og gjeldskrisene vist at de ikke tar samfunnsansvar – eller viser vilje til det, men i stedet forsøker å forgjelde landene enda mer gjennom mer lån, øking av gjeldstak mv markedsliberalistiske politikere. Skattelettelser og privilegier er viktigere for finanseliten enn nasjonens interesser. (Tea Party-bevegelsen i USA er et godt eksempel på hvordan de jobber – dvs de saboterer et hvert forsøk på utjamningstiltak). USA er det beste eksemplet på det. 1 % av befolkningen eier mer enn de 90 % fattigste – så kaller de ”kommunisme” når de blir bedt om å bidra mer for å få landet ut av den krisen de befinner seg i.

Krav til ytelse av lån
Det viktigste kravet Norge kan stille, er at lånet gis til tiltak som kommer hele befolkningen til gode i låntakerlandene, og med sterke krav om at lånemidlene ikke ensidig bare blir brukt til å redde markedsliberalistisk styrte banker og finanseliten. Videre må det stilles krav om at demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser gjeninnføres i EU-landene i arbeidet med å få EU-landene ut av finans- og gjeldskrisene.