Debatten om å sette karakterer på barneskoleelevene kommer og går. Nå er det en periode hvor denne debatten ikke er så stor, men det er vel ikke så altfor lenge til den kommer tilbake til fult igjen. Men hva vil det egentlig si å sette karakterer på barn? Hvorfor er dette en så stor debatt?

Både Høyre og FrP har programfestet at de ønsker å innføre tallkarakterer fra og med 5. trinnet på barneskolen. I mars 2009 søkte høyre-byrådet i Oslo om en prøveordning med tallkarakterer på 7. trinnet. Utdaningsdirektoratet avviste dette med en begrunnelse om at ”all forskning viser at det ikke er mangel på karakterer som er problemet”. Høyre-byrådet i Oslo prøvde dermed i mars 2011 å snikinnføre tallkarakterer, denne gangen gjennom ”veiledning, muntlige karakterer” på 7. trinnet. Forsøket ble avvist med samme begrunnelse som sist.

Det er ingen forskning som tilsier at innføring av karakterer på barneskolen gir økt læringslyst eller bedre mestringsfølelse. Det viser heller at dette kan dempe lærelysten og mestringsfølelsen. Det er skummelt å gi en barneskoleelev en karakter om de har gjort det dårlig på en prøve. Om en elev i 5.klasse først får et inntrykk av at de er dårlige i et fag, sitter det inntrykket gjerne igjen, og gir mindre lyst til å jobbe med faget. Vi må bruke læringsstøttende vurderinger istedenfor karakterer. Lærere må gi tilbakemeldinger som inneholder nyttig informasjon og positiv motivasjon. Disse tilbakemeldingene er ofte mest effektive om de er skriftlige. Dette fordi det både kan tas frem senere, og de mye oftere sier noe om sterke og svake sider.

Hvorfor skal vi da bruke lærerens tid på noe som ikke er dokumentert? Hvis lærerene skal begynne å sette karakterer på syvendeklassingene vil dette ta vesentlig mer med tid. Tid er penger, penger vi heller kunne brukt på noe med dokumentert effekt. Det er ikke for ingenting at Utdaningsforbundet, Skolenes Landsforbund, Norsk Skolelederforbund og Elevorganisasjonen sier nei til å sette karakterer på elever på barneskolen. Det vil føre til motstand, støy og uro.

Formålet med tallkarakterer er først og fremst å rangere søkere til høyere utdanningsnivåer når det er flere søkere enn plasser. Dette behovet finnes ikke på barnetrinnet, da ungdomsskoleelevene kommer til skolen som ligger i deres skolekrets. Dermed vil tallkarakterer føre til mer konkurannse. Og vil vi at barna våres skal komme inn på ungdomsskoler pga deres karakterer? At de med lavere karakterer skal få dårligere grunnskoleutdanning? Er det dette vi ønsker å ha det i Norge?
Jeg ønsker i hvert fall IKKE det!

Kjersti Sidselrud
Skolepolitisk ansvarlig, AUF i Hedmark

I dagens samfunn blir kunskap og kompetanse stadig viktigere. Mangel på kunnskap og kompetanse kan komme til å skape nye klasseskiller i fremtida. Arbeiderpartiet, AUF og Arbeiderbegevelsen var forkjempere for det utdanningssamfunnet vi har i dag, et samfunn hvor det generelle utdanningsnivået er høyt, hvor alle kan få utdanning, tross hvor mye ell…er lite penger foreldrene har.

Men dette kunnskapssamfunnet vi har i dag, kan komme til å skape nye klasseskiller. AUF var allerede så tidlig som på 1960-tallet ute å uttrykket bekymring for den mulige faren for at kunnskapssamfunnet også kunne bli et nytt klassesammfunn. Vi ser i dag på problemene med frafall i den videregående skolen, og forstår at det fortsatt finnes grunnlag for bekymring.

Fellesskolen har gitt alle mulighet til skolegang, men på mange måter mangler vi å skape en skole som utjevner sosiale forskjeller. Selv om frafallet i den norske skolen de siste årene har gått ned, så er det fortsatt på langt under halvparten som fullfører utdanningen på enkelte yrkesfaglinjer.

Vi kan ikke fortsette å svikte yrkesfagelevene. Vi må lovfeste retten til lærlingsplass! Det er uholdbart at det er så mange som ikke får lærlingsplass. Det betyr rett å slett at vi lurer elever. Vi lovfester retten til videregående utdanning, men vi gir dem ikke det vi lover. Men det er mange som sår tvil om å lovfeste retten til lærlingsplass. Det er mange som mener dette ikke er mulig. Men husk bare dette: Før 1994 var det også umulig å innføre en generell rett til videregående opplæring. Den retten har vi i dag. Vi tenker på debatten i 94 når vi sier det ikke er umulig å lovfeste retten til lærlingsplasser. Men hva er det vi egentlig gjør ved å lovfeste retten til lærlingsplass? Jo! Vi fullfører da det vi startet på i 94. Vi gir alle elever, uansett om de velger studiespesialisering eller yrkesfag, rett til en fullverdig videregående opplæring.

Vi krever at retten til læreplass lovfestes, men samtidig vet vi også at det ikke er nok i seg selv, at det vil kunne ta tid og at det kreves konkrete tiltak nå med en gang. For akkurat nå er det mange yrkesfagselever rundt om i landet som vet at de ikke kommer til å få læreplass til høsten.

Det offentlige er altfor dårlig til å ta inn lærlinger. Derfor må vi pålegge det offentlige å bli bedre. Og det bør vi gjøre med en gang! samtidig må vi òg finner nye måter å stimulere til flere læreplasser i det private. Og dette er det vi som er best skikka til å gjøre. For i motsetningen til høyresida er vi verken redd for å opprette nye arbeidsplasser i det offentlige eller uvillige til og aktivt stimulere og stille krav overfor det private næringslivet.

Vi kan, vi vil og vi bør!

Kjersti Dreyer Sidselrud
Skolepolitisk ansvarlig, AUF i Hedmark

I dagens samfunn legger vi mye vekt på likestilling i arbeid. Det er viktig
at vi fokuserer å jobber for at både kvinner og menn skal blir inkludert på
lik linje i arbeidslivet uavhengig av faktorer som for eksempel religion,
etnisitet og seksuel orientering.
Vi har hatt mye fokus på dette gjennom tidene. Og at vi har nådd lagt
innen likestilling i arbeid er det ingen tvil om. Men det finnes faktorer
som viser at vi må fortsatt jobbe mer med dette.

Arbeiderpartiet vil jobbe for lik lønn, for arbeid av lik verdi. Men vi ser
at ulikhetene er der når det gjelder lønn og pensjon. Vi ser at det er flest menn i
lederstillinger, og det er de mannsdominerte yrkene som er best betalt.
Vi ser også at det er forskjellsbehandling mellom kvinner og menn når
det kommer til foreldrepermisjon, svangerskappermisjon og omsorg for egne barn
etter skilsmisse.
Jeg fortår at i noen tilfeller, der det er nødvendig, så er det forskjeller
mellom kjønnene. Men dette er ikke nødvendig, og det er
ikke riktig. Vi kan gjøre noe med det.
Tiltakene vi kan sette i gang, er å få kvinner inn i lederstillinger og
gjevne kjønnsfordeling i arbeidslivet. Vi må rekruttere slik at kvinner
velger manndominerte yrker og omvendt. Menn er veldig populære og får
lett jobber innenfor helsesektoren, det å vite at man lett får jobb er et godt
tiltak for det gjør at vi kan hindre kjønnsfordelingene.
Og vi må sørge for lik lønn for likt arbeid uavhengig av kjønn.

Det er viktig at vi fortsetter å legge mye vekt på likestilling. Vi må ikke
stoppe opp, vi må alltid kjempe for å hindre for mye ulikheter imellom
mennesker. For et inkluderende og for et sterkt samfunn.

Linda Engelstad
AUFer

Jeg trur de fleste i Glåmdalsregionene stort sett har et bra liv. Vi blir som regel latt i fred med vårt, og vi har hatt hellet med oss når vi av ulike årsaker havna på denne pletten av jorda.
Stort sett får vi si hva vi vil og uttale oss om alt mulig.
Men så er det noen få(?) som av ulike grunner har havna utenfor denne selvfølgelige tryggheten. For det meste kvinner med og uten barn som havner i klemme, oftest fra ektemenn eller samboer som ikke kjenner eller har evne til å se andres situasjon med forståelse, eller det som kalles empati.
Årsakene er sikkert mange og det er ikke min hensikt å dvele med dem her. Bortsett fra at disse opplever sikkert situasjonen som en midlertidig eller varig krise. Det lille jeg kjenner til dette sier meg at ord skjelde dekker redselen mange av disse føler.
Her i området blir den lovpålagte beskyttelsen for disse menneskene ivaretatt fra flere kommuner…..er det 5 eller 6 kommuner?
Og av det jeg har forstått blir det bevilget penger i forhold til hvor mange beboere den aktuelle kommunen har på dette senteret – til driften. Er det ingen beboere fra den aktuelle kommunen – blir ingen penger; no cure no pay! Kanskje ligger disse bevilgningene nederst på prioriteringslista? Eller tar jeg feil?
Dette senteret ligger idag i Konsvinger, og kan vel for såvidt ligge hvor som helst. Senteret er i et hus fra ca 1955 og et hus med relativt liten verdi, med mye av den tids komfort og sikkert preget av alder og lengre tids slitasje.
For en tid siden ble manglene ved krisesenteret tatt opp i denne avisa, og svaret fra Kongsvinger kommune var at huset med fordel kan repareres og oppjusteres – for det ble det billigst!
Og jeg husker folks kampen om “kommunehuset” som er omtrent like gammelt og ikke lengre var tidsmessig akseptabelt. Riving og nybygg var eneste farbare veg når det gjaldt kommunens egen arbeidsplass.
Det blir av og til – men ikke så ofte påtalt hvordan kvinner blir behandlet i fler muslimske land. Da stiller jeg meg selv spørsmålet; – er vi så fordømra mye bedre?

Påsken gir oss tid til ettertanke. Etter et år preget av vold og terror, men også store heltedåder, slår det meg at de største heltene nok en gang er de minst synlige. Det gjelder flere av de som med livet som innsats reddet mange ved Utøya. Men gjennom små artikler og notiser innimellom den massive dekningen av 22.Juli, har en minst like stor helt vokst frem. Eller heltinne, for å være korrekt. Jeg tenker da på Ragnhild Gjerstad, mormoren til Christoffer, som gjennom sin årelange og utrettelige kamp er i ferd med å gi sitt avdøde barnebarn den rettferdighet og oppreisning han fortjener. Hun har kjempet mot sorgen, mot skyldfølelsen, mot et gjenstridig rettsvesen, mot mange i sin egen omgangskrets – og ikke minst mot sin egen datter.

7 år er gått siden Christoffer i en alder av 8 år ble mishandlet til døde av sin stefar. Han døde i store smerter, redd og alene på sitt nakne gutterom. Hans egen mor var tilsynelatende passivt og taust vitne til den langvarige mishandlingen (dom har ikke falt i saken enda). Den eneste som hele veien har stått ved Christoffers side og kjempet hans kamp, er mormor Ragnhild Gjerstad.

– Jeg har stått på graven til Christoffer og grått masse – og sagt at mormor skal finne ut av dette her. Det kan hjelpe så mange andre unger, fortalte Ragnhild Gjerstad til tv2.no i mars.

Måtte hennes kampvilje og offer tjene som forbilde for resten av oss og gi håp for de 10-15 andre barna som årlig mishandles til døde av sine nærmeste.

Hedmark fylke er et av de fylkene med lavest udanningsprosent og trivsel i skolen. Dette kommer blant annet av at mobbing, rasisme og seksuell trakasering dessverre er en vanlig del av skolehverdagen for mange. Er det virkelig sånn vi vil ha det nå i 2012?
Jeg vil i hvert fall ikke ha det sånn i dag. Jeg godtar ikke at det er sånn. Elever skal slippe å grue seg til skolen, elever skal slippe å sitte i redsel på skolen, vente på det neste sparket, det neste blikket eller den neste stygge kommentaren.

Men hvordan skal vi klare å bli kvitt mobbing i skolen? Jeg mener at elevene MÅ hjelpe til. Elevene må selv ta et tak i problemet. Det er ikke bare mobberen som mobber, det er alle rundt som vet om det, men ikke gjør noe. Mange mobbeofre sier selv at det er de som “bare ser på” som er verst. De lar det pågå uten å gjøre noe.

I tilegg må lærere få bedre kompetanse. Det holder ikke alltid å bytte klasse på eleven og ha en alvorsprat med mobberne. Iblant må det mer drastiske tiltak til. Anmeldelse av mobbesaker er i mange tilfeller veldig effektivt. Det er ikke så ”kult” å ha en anmeldelse på rullebladet når du skal videre i livet og er ferdig på skolen.

Vi må ikke glemme at det er dagens barn og ungdom som er Norges fremtid! Det er vi som skal føre dette landet videre, det er vi som skal drive politikken i dette landet da dagens politikere er for gamle. Vi må ikke glemme viktigheten av oss. Og da er det OG viktig at vi fullfører skolen og får en utdanning. Da er det igjen viktig at trivselen i skolen bli bedre. Trivsel fører til at elever ikke skulker, og det fører til at elever er til stede i timen og får med seg undervisningen. Det igjen vil føre til høyere utdanningsprosent, og den trenger Hedmark fylke å få høyere.

Kjersti Dreyer Sidselrud
Skolepolitisk ansvarlig, AUF i Hedmark

Jeg flyttet til Kongsvinger i 1975 men flyttet dessverre ut pga dårlig økonomi da huset jeg bodde i skulle selges, og var det da lett å få noe nytt å bo i på Kongsvinger? NEI. Så da var det bare å finne en annen kommune å bo i. Nå vil jeg tilbake til min kommune med mine barn siden vi har all slekt og venner der, men så lenge jeg bor i en annen kommune kan jeg dessverre ikke søke på etableringslån/startlån i Kongsvinger Kommune, og med uføretrygd er det jo umulig å få lån i en vanlig bank, så da sitter vi her da….. Skulle ønske det var en mulighet å få hjelp til å få flyttet tilbake til Kongsvinger for de av oss som vil tilbake, og ja, det finnes mange av oss, men pga diverse er det ikke like lett for oss å finne seg bolig når det koster skjorta å leie et krypinn.

Det er ikke som med en kjendis at VI får 6 mnd starthjelp fra kommunen liksom, nei, vi får ikke engang hjelp til å komme oss tilbake til kommunen! Og Kongsvinger kommune vil ha flere innbyggere sier de?! Da synes jeg virkelig de skal ta tak i de som virkelig vil tilbake og ikke lokke med kjendiser for å få folk til å flytte til Vinger……vi er vel kanskje ikke bra nok vi da…..det er vel heller der det ligger…..men ja, blir irritert og forbannet når man leser om kjendiser som ikke vet hvor Kongsvinger ligger engang, og de skal få bo med minihusleie i 6 mnd!! Hallo, hvem hadde ikke gjort det da?! Bo nesten gratis i 6 mnd og spare alle de utgiftene de ellers hadde hatt og leie ut sin egen bolig til blodpris og spare enda mer penger i løpet av 6 mnd…! Tenk så flott å være kjendis og kunne flytte til Kongsvinger by da gitt! Tjo hei

Jeg hadde gjort hva som helst for å kunne få en bolig i Vinger, ja til og med betalt husleie de 6 mnd kjendisene slipper å betale! Så mye betyr Kongsvinger by for meg og mine barn!! Jeg har mange gode minner herfra som jeg og vil at de skal ta del i før de blir så store at de flytter andre steder pga skole. Det er bare så vondt å lese at noen får alt i hendene uten å gjøre noe, mens andre ikke har muligheter til å komme tilbake pga dårlig økonomi! Vi betaler for oss her vi bor nå og, men ville mye heller betalt dette til Kongsvinger istedet, men har man først havnet på feil side og fått anmerkning med inkasso kan man bare glemme å få lån til bolig, ja til å få leie en bolig også, fordi da tror alle at man er dårlig betaler på alt! Selv om man bruker alt som finnes av ekstra kroner til å gjøre opp for seg er dessverre ikke det alt som gjelder tydeligvis for å komme tilbake til det “gode” selskap og bli godtatt som innbygger i Kongsvinger Kommune igjen….trist egentlig……Enslig mor med uføretrygd….hm….vel det klinger kanskje ikke akkurat like flott som….kjedis i byen!……..menmen slik er nå livet dessverre. At man havner med uføretrygd er jo ikke noe man velger selv heller, og at man da får enda dårligere økonomi på toppen av det å bli syk/ødelagt mm det er jo mer straff det og da…..

Ta heller vare på de innbyggerne som allerede finnes i byen og gjør byen trygg og fin for de, og ta flere med på råd ang nye ting som trengs eller skal gjøres i byen, og jeg er sikker på at mange av innbyggerne da ville stilt opp gratis til og med for å hjelpe til!

Nabo med en kjendis? Er de annerledes enn oss andre folk da?? De kjendisene jeg kjenner er helt normale folk, men å flytte til å by bare for å være nabo med en kjendis den er for dum! Kjendiser er det overalt, selv om de fleste holder seg i skjul…….!!

Etterhvert som likene faller ut av skapene, kan man ikke la være å bli forundret over det pussige forholdet SV politikere har til penger. Eller rettere sagt andres penger. Disse selvoppnevnte “rettferdighetens voktere” er som regel raskt ute med pekefingeren om f.eks en bedrift har trådt feil i en gråsone av korrupsjon i det internasjonale markedet – eller om en stakkars barnehageeier skulle finne på å ta ut noen tusenlapper i utbytte etter å ha fått hjulene til å gå rundt et år eller to. Selv kan de sitte hjemme ved kjøkkenbordet og skrive ut sjekker fra felleskassen etter litt brevveksling med venner og bekjente.

Det er ikke småbeløp heller. Nylig kunne vi lese om SV-statsråd Tora Aasland som sendte en sjekk fra statskassen på 3 millioner til sin gamle SV-kollega Berit Ås etter litt privat brevveksling hjemmefra. Det overgår nesten Lysbakkens “faste milliontrekk” til sine venner i Reform.

Jeg føler meg imidlertid trygg på at ingen slår Erik Solheim. I fjor ble det avdekket at en halv milliard (!) såkalte klimakroner til Tanzania hadde gått rett til korrupsjon. Etter lange prosesser fikk vi kun noen få millioner tilbake. Hva gjør så Erik Solheim ? Jo, han bevilger nye bistandsmidler til det samme prosjektet.. De må le seg ihjel der de sitter og teller seddelbunkene under palmene.

Før jul fikk vi også vite at departementet til Solheim hadde 6 ubrukte milliarder igjen på budsjettet. Når de oppdaget dette ble det for en gangs skyld fart i byråkratiet. Alt sammen ble i hui og hast øst ut rett før nyttår. Man må jo sørge for at ingen andre får brukt disse pengene til noe mer fornuftig..

Jeg får grøsninger når jeg tenker på Solheim som farter verden rundt med kredittkortet til departementet på innerlomma. Kan noen se til å få klippet dette og sendt mannen til arbeidsavklaring hos NAV ?